Storslått symfonisk teater

5

TEATER

«Engler i Amerika»

Del en: «Tusenårsriket nærmer seg»

Del to: «Perestrojka»

Av Tony Kushner

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi og kostyme: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Modou Bah, Trine Wiggen, Molly Irma Horn, Bobo Solan Hedin

Tony Kushners drama «Engler i Amerika» fra 1991-92 er med sitt fokus på aids, homofili og raseproblematikk i det republikanske USA ett av de største verkene, både størrelses- og innholdsmessig, som vel er skrevet om amerikansk nyere historie. «Engler i Amerika», som har undertittelen «A Gay Fantasia on National Themes», er et nærmest symfonisk verk av ulike stemmer fra det sene 1980-tallets USA, «smeltedigelen der ingenting smelter», som rabbineren (Trine Wiggen) lakonisk sier i åpningen.

Men kanskje er det ett og annet som smelter i løpet av denne fortellingen allikevel. Andre del heter tross alt «Perestrojka» og handler om hvorvidt mennesker og strukturer kan endre seg, og om verden kan innta nye former som vil være bedre både på mikro- og makronivå.

Mange kjenner sikkert HBOs miniserie basert på Kushners drama, en reise i den menneskelige sårbarheten befolket med kjente navn som Meryl Streep og Emma Thompson. Nationaltheatrets oppsetning av dramaet er imidlertid blitt en helt annen reise, både morsommere og mektigere.

Tony Kushners manus er en vanvittig velskrevet tekst der blant annet selvmotsigelsenes kraft spiller en stor rolle. For å sitere sykepleieren Belize (Modou Bah): «Jeg pleier å si til helvete med sannheten, men sannheten sender deg som regel til helvete». Eller i avslutningen av stykkets første del når Prior (Hermann Sabado) møter Engelen (Trine Wiggen) og utbryter: «Åh, herregud! Så Steven Spielberg!» Det kan liksom ikke bli større enn det i dette universet.

Visst finnes det lengre passasjer om politikk, om rase, om øst mot vest, som kan bli noen kilo for tunge fordi man ikke helt makter å finne en relevans eller et engasjement som når ut. De politiske aspektene kan til tider virke mer fortalte enn formidlet, og uten at dette skader forestillingen som helhet, oppleves de som nedtonede til fordel for de mellommenneskelige aspektene. Men regissør Marit Moum Aune og skuespillerne henter også ut masse humor i dette alvorlige stoffet. Det er viktig i en maratonforestilling som dette, der mye av kunsten handler om å holde på publikum gjennom det hele. Og det klarer de.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mye av grunnen til at denne mastodonten aldri faller skyldes også skuespillerne. Sjelden har opplevelsen vært større av et så inn til beinet gjennomarbeidet persongalleri. Alle er knallgode! Dette forsterker også følelsen av verkets symfoniske karakter. Fra Hermann Sabado entrer scenen som Prior, kan vi føle ham. Han er hele tiden så nær. Joe (Nils Golberg Mulvik) og Louis (Bartek Kaminski) som inngår i stykkets trekantdrama med Prior, utvikles hele veien formidabelt. Trine Wiggen, Ågot Sendstad og Hanne Skille Reitan gjør blant annet noen mannlige roller – og det med glans. Og Terje Strømdahls ufyselige Roy Cohn er formidlet på en nærmest musikalsk måte. Hans lange, grinebitende replikker, hans arroganse og selvfortrenging gjøres menneskelig og selvsagt. Plutselig kan vi forstå et menneske vi aldri hadde tenkt vi kunne forstå. Hører jeg en Hedda-nominasjon?

Tony Kushner har Bertolt Brecht som ett av sine forbilder, og på Nationaltheatret har man hektet seg på Brecht-tradisjonen med infoplansjer med sted og tid og skuespillere som snakker til publikum. I den enkle scenografien, skapt av vegger med luker i ulike størrelser og bruk av dreiescene, spiller lyset den største rollen. Rommet endrer seg fra scene til scene, og slik skapes bevegelse i den lange forestillingen. Med et lysskift eller to flyttes vi fra sykehus til en leilighet og videre til et hallusinert Antarktis. Stykkets surrealistiske trekk er altså godt formidlet i utformingen av det sceniske rommet.

Når man ser «Engler i Amerika», er det lett å se at mye har endret seg, også til det bedre, siden stykket var nytt. Blant annet er ikke aids noen umiddelbar dødsdom lenger, og vilkårene for andre seksualiteter enn den heterofile er også blitt bedre. Om dagens USA på mange områder er et vrengebilde av den amerikanske drømmen, så kan man altså ikke fullt ut tro på rabbinerens innledende ord om at ingenting smelter i smeltedigelen.

Og for den som vil oppleve en syv timer langt symfonisk epos med skuespillerprestasjoner langt over snittet, er det bare å kaste seg uti det!