6
TEATER
«1980 Aker Brygge»
Regi: Yngve Sundvor
Visuelt uttrykk/program: Stig Håvard Dirdal, Pernille Kaldestad
Med: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Gard Eidsvold
Centralteatret
I sin tidelte forestillingsserie med høyst originale dypdykk i norgeshistorien har Statsteatret nå kommet til del åtte og 1980-tallet, med jappetid, børskollaps, tapte investeringer og all medfølgende elendighet. Og ikke overraskende er det Aker Brygge, selve symbolet på det norske 80-tallet, som får titulere denne forestillingen.
Aker Brygge er også en viktig ingrediens i denne forestillingen, der vi følger familien Kielland, en mor med tre sønner; bankmannen Wilhelm, investoren Alexander også Einar, da, som bor på institusjon. Når familien arver en tante, ser Alexander sitt snitt til å investere pengene i byggingen av – ja, nettopp Aker Brygge. Et par feilinvesteringer senere er ikke bare økonomien og familiens eiendeler en saga blott. Familien Kielland selv er under en oppløsning ingen ville forestilt seg.
Les også: På norgesturné med norgeshistorien
Men vi ler hele veien til helvete. For ikke bare har Statsteatret klart å skape en historie full av velkjente og nostalgiskapende 80-tallsreferanser, som i tillegg er blottet for uforutsigbarhet. De har også proppet den full av fantastiske karakterer, hvor blant andre Per Kjerstad gjør noen utrolige rolletolkninger både som mor Kielland og spillebuleinnehaver. Kim Sørensens Wilhelm og Cato Skimten Storengens Alexander er også et energisk brødrepar. Men det er Gard Eidsvolds Einar, familiens utviklingshemmede sønn, som er denne forestillingens store opplevelse. For en rolletolkning! Åh, man blir så glad i Einar! Selv om karakteren absolutt er en komisk figur, så er dette komikk gjort med mye kjærlighet. Einar er kapitalismens motsetning. Einar er filosofen, han som stiller alle spørsmålene. Einar er det friske mennesket i en gal, gal verden. Det er han som har stayerevnen når alt kommer til alt. Og selv om vi gapskratter oss gjennom denne forestillingen, er det Einar som i den siste scenen konfronterer oss med virkeligheten. Det er sårt, det er skremmende. Og helt fantastisk som scenekunst.
Statsteatret, der også regissør Yngve Sundvor må nevnes, utgjør et glitrende eksempel på hvor mye teater man kan få ut av fire skuespillere og en sofa på scenen. Til tider oppleves dessuten sofaen som en skuespiller nummer fem – den kler alt fra rollen som kiste til japansk restaurant utrolig godt. Og selvsagt er den en homage til 80-tallets mange komiserier der nettopp sofaen er sentrum for alt som skjer. Men som teaterkompani viser Statsteatret at nettopp det å ha den gode, originale fortellingen i sentrum, med briljante og overbevisende rolletolkninger, er veien til en skikkelig teatersuksess. Man trenger ikke ha finurlige tekniske løsninger og kostymer av en annen verden for å blende publikum. Dette har vært merkbart også i de tidligere fortellingene fra norgeshistorien, men denne gangen nailer de det ordentlig. Balansen mellom det morsomme og det såre er perfekt, og selv om Statsteatret er en løssluppen gjeng, holder de alltid litt igjen, slik at det ikke bikker over i rølp – det gjelder faktisk også de mest rølpete scenene.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
At forestillingen behandler en epoke som ligger nært opp til vår egen tid, men samtidig er fjern nok til at vi kan se på den som noe forgangent, skaper også et spenningsfelt, en slags historisk friksjon. Vi følger en historie fra «gamle dager» som allikevel ikke er fullt så gamle dager fordi de fleste av oss har opplevd perioden selv. Og forestillingens soundtrack er selvsagt en 80-talls nostalgitripp uten like.
Så hva skal jeg si? Her er det bare å bøye seg i støvet og å be folk om å kjenne sin besøkelsestid. For renere humor for pengene får du ikke på denne siden av Aker Brygge.