Scene

Potent vågestykke

Det er alltid et vågestykke å «tukle med Shakespeare», men det blir særlig vågalt når det tenkes og utføres så radikalt som Stein Winge og Bill Pullman gjør på Den Nationale Scene i Bergen.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Othello»

Av William Shakespeare

Regi: Stein Winge

Med: Bill Pullman, Siren Jørgensen, Jan Sælid, Ane Skumsvold m.fl.

Den Nationale Scene

Av Nils Olav Sæverås

Det er blitt et spennende vågestygge, en  kraftfull og utfordrende versjon av den klassiske historien om kulturmotsetninger, sjalusi og svik, slik man nærmest forlanger når Stein Winge orkestrerer det hele. Blant det som utfordrer, er den flerspråklige utførelsen, nødvendiggjort av Hollywood-stjernen Bill Pullman i hovedrollen, men også av at kulturforskjellene som leder mot undergangen i denne versjonen er løsrevet fra rasemotsetninger.

Slik Othello, som en general av fremmed opprinnelse, skrives inn i handlingen her, så blir hans utenforskap relevant også uten raseproblematikken. Språket er oppdatert på en måte som gjør at vekslingen mellom norsk og engelsk kan ligne på den man hører på enhver arbeidsplass med internasjonal stab. Viktigere er det likevel at den språklige moderniseringen skreller bort alt arkaisk, gjør det hele røffere. Mindre poetisk enn i den tradisjonelle språkdrakten, men det finnes en slags brutal poesi i den mer nåtidige tolkningen også.

At vekslingen mellom norsk og engelsk aldri skurrer, skyldes ikke kun at vi kan se for oss det hele foregå i et dagsaktuelt arbeidsliv, det skyldes også Bill Pullmans autoritet i hovedrollen. Det fremmedspråklige er likevel ikke Othellos eneste sårbarhet. Bill Pullmans betoning av krigsskadene sine er et uvanlig sterkt  eksempel på at fysisk fremtoning gjøres til en meningsbærende, integrert og konsekvent del av tolkningen.

Pullman har sagt at Stein Winges konseptuelle styrker var noe av det som skapte ønsket om et nytt samarbeid 30 år etter deres forrige. Det innebærer klare valg, og det innebærer en tidløs scenografi som signaliserer et emosjonelt landskap mer enn et geografisk, i kalde og harde omgivelser. Det innebærer også at ikke noe holdes tilbake, flere av karakterene er følelsesmessige eksplosjoner allerede tidlig i handlingen. Man kan se for seg at det hadde vært mer virkningsfullt om den emosjonelle råskapen hadde vært noe tøylet fram mot dramaets fortetning.

Et atskillig mer effektivt grep er det å gjøre både Othello-karakteren og hele karaktergalleriet omkring ham så utpreget maskulint.

Maskulint sinne og maskulin selvhevdelse driver både Othello og flere av de andre karakterene, og deres sammenbrudd kan også sees som et maskulinitetens sammenbrudd. Som nyforelsket insisterer Desdemona (Siren Jørgensen) på å følge sin ektemann Othello på felttoget til Kypros, men ender opp som et fremmedelement i en barsk verden, der alle brukes i intrigespill.

Bill Pullmans Othello-tolkning er bærende i forestillingen og har en dels innestengt, dels eksplosiv maskulin kraft som fint veves sammen med en underliggende usikkerhet i utenforskap. Overgangen  til sjalusiens rene galskap er likevel ikke helt forklart i Pullmans tolkning.

Jan Sælid gjør en spennende Iago, inful i måten han veksler mellom å holde seg i bakgrunnen og å tre frem fra skyggene på når han er på tomannshånd, for å spre sine giftige løgner. Samtidig finnes det en antydning av at også han er en som har vært herset med.

Objektet for renkespillet, den uskyldige Desdemona, forblir lenge en bifigur, men i noen avgjørende scener mot slutten får Siren Jørgensen fint frem hennes fortvilelse.
Noen innvendinger til tross, med Stein Winge som sermonimester, så blir «Othello»-versjonen i Bergen noe langt mer enn et Hollywood-besøk i norsk sceneliv. På sitt beste er det en krafteksplosjon fra menneskesinnets mørkeste avkroker.