Joachim Rafaelsen, Ane Dahl Torp og Heidi Gjermundsen Broch gjør stor kunst ut av små bagateller i «Det normale livet». FOTO: DET NORSKE TEATRET

På randen av 
normalt sammenbrudd

Lekende gode skuespillere fanger den helt normale galskapen.

På randen av 
normalt sammenbrudd

TEATER

«Det normale livet»

Av Christian Lollike

Regi: Petter Næss

Med: Ane Dahl Torp, Heidi Gjermundsen Broch og Joachim Rafaelsen

Det Norske Teatret, Scene 3

Får du dårlig samvittighet og regner ut hvor langt du må løpe for å kvitte deg med kakestykket du spiste til lunsj? Da er det din indre Stasi som angir deg til følelsessenteret som så drar deg gjennom ditt eget selvforsynte Helvete i jakten på å holde følge med det postmodernistiske samfunnets streben etter å være perfekt. Du skal takle jobben, kjæresten, foreldrerollen, din egen tynne, veltrente kropp og ikke minst din egen likevekt i møtet med de daglige utfordringene. Og hender det at du drømmer om kvinner innsmurt i napoleonskake, mens kona setter barnesikring på vinduene og drømmer om en barnefri helg på spa, da tar krangelen om kontrollen overhånd.

Det er befriende å se tre tente skuespillere boltre seg i skam, skyldfølelse og selvforakt på en måte som lokker fram latteren og lettelsen, selv når det røyner på som verst. I Christian Lollikes tekst om «Det normale livet» gir den enkle framstillingen av nettopp enkelte av livets små utvalgte aspekter gjenkjennelighet og refleksjon, forrettet på en måte som viser individet på randen av så vel galskap som normalitet. Og hvor går egentlig den tynne linjen mellom hva som er hva? Vaklingen langs linen på Det norske teatrets Scene 3 er i regissør Petter Næss‘ støpeskje en energibombe av en enakter, en kort innføring i vår tids smertepunkter som gjennom tre unike skuespillere treffer akkurat de akkordene den skal. Mer enn det behøver ikke teater være.

De tre skuespillerne Ane Dahl Torp, Heidi Gjermundsen Broch og Joachim Rafaelsen slentrer inn på scenen, spør publikum om mobilene er slått av og har i det hele tatt lave skuldre. Slik visker de også ut avstanden mellom fiksjonen og virkeligheten, for historiene og tankene de skal formidle tilhører sistnevnte. Lyset slukkes, vi hører heseblesende pust og så står de side om side. «Hun» føler at noen er etter henne. Er det banken? Er det de som overvåker terrortrusselen? Er det et kamera i skoene der framme? Forslagene er mange, digresjonene enda flere, og slik skapes handlingsforløp og historier, helt til de tre er så langt ute på viddene eller i fotonanien at de kommer på at det var jo egentlig en normal historie de skulle fortelle. Og så begynner de på nytt. Lyset slukker, heseblesende pust, og så er vi i gang igjen.

Petter Næss gir skuespillerne stor frihet, lar kropp, humor og de enkleste virkemidlene få fritt spillerom. Det gjør at spillet kan slå over i ren publikumshenvendelse eller hysteriske slapstickscener, for eksempel når Torp løper topptrent rundt og rundt publikumstribunen for å fordøye en kakesmule mens hun hater feite mennesker, og Broch og Rafaelsen agerer nettopp sistnevnte på ertelystent vis på en benk foran oss.

Danske Christian Lollike er her i landet mest kjent for stykket «Manifest 2083», Breivik-stykket som gjestet Dramatikkens hus. I Danmark er han etablert som en av de mest progressive og tekstinnovative dramatikerne, prisbelønt og omstridt, og heller ikke i «Det normale livet» (2011) går han av veien for de ubehagelige omveiene, enten det er hverdagsrasismen, depresjoner eller selvskading. En innsigelse er at han tråkker opp kjønnsrolleklisjeene, men samtidig fanger han fint de gjengse oppfatningene av følelsene rundt det å ikke strekke til, ikke være perfekt nok, ikke trene nok, se pen nok ut, ikke være nok.

De tre skuespillerne tar like stor plass, likevel er Ane Dahl Torps figur den fortellingene dreier seg rundt. I et lite ensemble som glitrer tar hun ytterligere ett steg i retning av en serie emosjonelle skifter og fysiske raljeringer som tar pusten fra en. Det bidrar til at et gjennomgående lattervekkende stykke får en vond tyngde av usikkerhet og tvangstanker. Av Inner Stasi.

mode.steinkjer@dagsavisen.no