5
TEATER
«Nila og den store reisa»
Av Maria Kjærgaard-Sunesen
Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen
Scenografi: Mie Riis
Kostymer: Unni Walstad
Musikk: Anders Ortman
Koreograf: Belinda Braza
Med: Catharina Vu, Lasse Kolsrud/Hans Rønningen, Gjertrud Jynge, m.fl.
Det Norske Teatret
Er det slik at vi klarer oss bedre gjennom kriser hvis vi har fantasi og fortellerevne? Og hvor store kriser kan evnen til fantasi egentlig tåle? I familieforestillingen «Nila og den store reisa» treffer vi jenta Nila som har en livlig fantasi og som elsker å fortelle historier til familie og venner i landsbyen hun bor i. Men en dag blir landsbyen angrepet av militsen Morgana, en ondskapsfull hær som skal bekjempes av den gode hæren Blå blome. Det er krig, Nila og familien må flykte, og dermed starter den store reisen. Det blir ikke en hvilken som helst reise.
Les også: Med fantasien som livbøye
Den danske dramatikeren og regissøren Maria Kjærgaard-Sunesen har med dette stykket flyttet virkelige grusomheter slik vi kjenner dem fra krigen i Syria, over i et langt mer poetisk univers, der de farlige maktene også er representert ved dragen Morgana som invaderer Nilas fantasiverden. Når Nila (Catharina Vu), bestefar (Lasse Kolsrud) og snart også gutten Yasin (Emil R. Jørgensen), gjennom forestillingen flykter over havet i en robåt, er det også behagelig urealistisk at de kun er tre personer i robåten. Å lage et lignende drama fra en båt fullstappet med mennesker på vei over Middelhavet, ville nok blitt mer brutalt og langt mindre poetisk og vakkert enn det denne forestillingen er.
Les også: «Ulven»: Når tamdyret tennes
For denne båtreisen er full av både nydelige og alvorlige og triste scener. Lasse Kolsruds bestefar er klok, tålmodig og trallende like inn i døden. Et nydelig portrett av en gammel mann. Catharina Vus energiske og iltre men også evig optimistiske Nila tryller frem den ene historien etter den andre, og som en Peer Gynt eller en Hamlet ser hun hvordan skyene ikke bare er skyer, men også vakre figurer på himmelen. Hun holder motet oppe, selv når de andre i båten tviler. Og det er hun som kan fortelle at landet de tre skal flykte til, er et gyllent land. Det er Norden, der alle har enmannsrom med TV på gamlehjemmene, der man kan være med på å bestemme hvem som skal styre landet og der husene er laget av glass og gull. Men er dette bare en fantasi hun har for å overleve den vanskelige situasjonen, eller er det slik landet av gull virkelig er?
Ut av Nilas mange vakre fantastiske historier skaper også scenograf Mie Riis og kostymedesigner Unni Walstad de utroligste scenebilder. Hovedscenen på Det Norske Teatret må være en drøm å jobbe med for en scenograf, for her er alt mulig. For eksempel er løsningene der Nila oppdager en undervannsverden i det store havet, fortreffelig skapt med bruk av både bobinett (et tynt stoff, her med projiseringer av bobler og vann) foran scenen samt teatrets tekniske flyinnretninger, som gir illusjon av at Nila svømmer under vann. Også riket under vann, med glitrende fisker og den onde selv, Gjertrud Jynges Morgana i glitrende grønt og rødt, er fascinerende saker for øyet. Fargepaletten har man med stort hell holdt i noe mer dempede og duse farger enn det vi ofte ser i dagens barne- og familieforestillinger.
Les også: Når fundamentet svikter
Dette er en forestilling som tøyer grensene for hva en forestilling for barn kan inneholde. Soldatene som stormer scenen tidlig i stykket, skremmer til og med en voksen anmelder, og tanksen som med jevne mellomrom ruller over scenen, er heller ikke noe behagelig syn. Dragen Morgana er til tider så ekkel at hun kunne hørt hjemme i en skrekkfilm. Her er det dessuten mange referanser som er for de voksne – ikke minst den blå blomsten, romantikkens eget symbol for lengsel og poesi, for det uoppnåelige og ideelle. Så når Nila i forestillingens avslutningsscene blåser glitter fra en blå blomst utover, opplever jeg den som tvetydig: Poesien har på den ene siden reddet henne, men har ikke også poesi og drømmer en unnslippende karakter? Og er virkelig landet av gull så flott som hun tror? Det får vi ikke vite, så den fortellingen må vi nok dikte selv.