Kultur

«Natta syng sine songar»: Depresjonens lysende mørke

Laurent Chétouane forvandler et klassisk Fosse-drama til en mørk, uforutsigbar og ikke minst morsom teateropplevelse. Nyskapende teater, slik vi alltid lengter etter.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Natta syng sine songar»

Av Jon Fosse

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostyme: Sanna Dembowski

Lysdesign: Phillip Gladieux

Med: Marte Engebrigtsen, Nils Golberg Mulvik, Henrik Rafaelsen, Ågot Sendstad, Ole Johan Skjelbred

Nationaltheatret

Man kan si mye om regissør Laurent Chétouanes tidligere teateroppsetninger på Nationaltheatret – fire i tallet, dette er den femte – men felles for dem alle er at de ikke er spesielt varsomme med teaterteksten. På både gode og mindre gode måter har Chétouane gitt oss nye versjoner av Moliére, Shakespeare, Ibsen og Holberg. Nå er det en ny stjernedramatiker han har fått i hendene, nemlig Jon Fosse. Og sannelig skaper han ikke en Fosse-oppsetning vi aldri har hørt og sett maken til. Endelig noe som oppleves som nyskapende!

«Natta syng sine songar» er ett av Jon Fosses tidlige dramaer. Her treffer vi Den unge kvinna (Marte Engebrigtsen) og Den unge mannen (Nils Golberg Mulvik). De har nettopp fått et barn, men samlivet deres går tungt; han vil skrive, hun vil leve et vanlig familieliv, og kommunikasjonen dem imellom mangler. De får besøk av hans foreldre, senere går Den unge kvinna ut på byen, og det hele ender som et utroskapsdrama med tragiske følger. Dette kan trygt kalles en minimalistisk tragedie.

Les også: «After The End»: Hva ville skjedd dersom en atombombe slo ned i Oslo? (+)

I møte med Chétouanes oppsetning forundres man først over spillestilen. Den unge kvinna går nonchalant rundt i rommet, replikkene sies med en matthet, kanskje sløvhet. Den ungen mannen er ordknapp, men også preget av en slags sløvhet, og når han er alene, setter han seg ved pianoet og spiller enkle toner, mens det blir helt mørkt i rommet. Alt er litt rart. Denne oppsetningen kan enten kollapse fullstendig som scenisk form eller fungere bedre enn det meste, kjennes det som i starten. Det er når Den unge mannens foreldre (Henrik Rafaelsen og Ågot Sendstad) kommer, at vi ser det må bli det siste.

Foreldrene er like fulle av livslede som de unge, men de har en annen distanse til det. Som om de har vent seg til at livet ikke fungerer og bare er kjempelei av alt sammen. Moren overanstrenger seg for å komme med noen hyggelige fraser om det nyfødte barnet, og faren er i Rafaelsens skikkelse utsøkt komisk med sin nærmest fremmedgjorte fremtoning. Ja, både moren og faren fremstår som fremmedgjorte, som om de ikke helt klarer å plassere seg selv, relasjoner eller livet noe passende sted. Trist, men også forferdelig morsomt! Og selv for den som kjenner stykket, kan scenene mellom de unge og foreldrene oppleves som fullstendig uforutsigbare og absurde. Disse scenene er denne forestillingens høydepunkt, og selv om noe av den særskilte humoren her tas opp igjen mot stykkets slutt av Ole Johan Skjelbred som Den unge kvinnas elsker Baste, er det Rafaelsen og Sendstad som virkelig har taket på den. Disse karakterene hadde fortjent en lengre avhandling.

Så er det også en helt spesiell bruk av lyset i denne forestillingen. Lyset går opp og ned med ujevne mellomrom, mye av forestillingen spilles i halvmørke, og lysets stadige endringer blir en viktig del av dynamikken i og mellom karakterene. For plutselig tenker jeg: Hva hvis lysets bevegelser speiler den unge mannens indre? Han er jo ganske tydelig deprimert, men det er jo ikke unaturlig å bevege seg mellom ulike grader av mørke allikevel. Og kanskje er alt vi ser i denne forestillingen sett gjennom den deprimerte unge mannens blikk? Er det derfor alt virker så forvrengt og rart, så matt, mørkt og fremmed?

Les også: Kunstnere gjør opprør mot Erna: – Vi krever at hun beklager (+)

Chétouanes iscenesettelse åpner nye rom i Fosses drama – rom vi ikke engang forestilte oss at fantes der. Det er fascinerende å følge en slik utgraving av stykkets hemmeligheter og å oppleve et egentlig ganske klassisk Fosse-stykke utfolde seg foran oss som noe vi ikke har sett før. Og mens Chétouanes grep med replikkføringen i oppsetningen av Holbergs «Den stundesløse» punkterte hele komedien, får Fosses minimalistiske tragedie seg derimot et aldri så lite løft med et lignende grep.

Sanna Dembowskis scenografi hilser dessuten til 90-tallets Fosse-oppsetninger der scenografien gjerne bestod av en vegg med et par dører og en sofa godt plantet midt på og litt bak på scenen. Her får vi også både dører og sofa, men det som utspiller seg mellom dem, oppleves som nytt og annerledes, friskt er kanskje et feil ord, for det er mye mørke i denne forestillingen. Men det er så absolutt lysende mørkt.