Kultur

Når fundamentet svikter

Teaterstykket «Arbeidstittel: Savnet fellesskap» er en komisk, forfriskende og ikke minst forvirrende nidvise over vår tids redsel for å falle utenfor.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Arbeidstittel: Savnet fellesskap»

Av Jonas Corell Petersen

Med: Ole Johan Skjelbred, Andrine Sæther, Tone Mostraum, Olav Waastad

Nationaltheatret, Amfiscenen

Flere kultursaker fra Dagsavisen? Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her.

Du finner knapt sekvenser med større grad av hysterisk komikk enn i Jonas Corell Petersens «Arbeidstittel: Savnet fellesskap» på Nationaltheatret. Han kunne glatt strøket ordet «arbeidstittel» siden dette så definitivt er teater under arbeid og vil neppe bli noe annet heller. I det ligger stykkets fascinasjon, og vanskeligheten med å trenge inn i og forstå «handlingens» mange sprang understreker også publikums eventuelle følelse av «utenforskap» i møtet med det som foregår på scenen. «Savnet fellesskap» er i tillegg en god beskrivelse av skikkelsene som på scenen snakker vel så mye til seg selv, som med og forbi hverandre i tråd med sin søken etter fundament og sannhet.

Les også anmeldelsen av Ibsenfestivalens «Hedda Gabler»: Hedda på skuddhold

«Vi savner fellesskap fordi vi savner trygghet, en kvalitet som er avgjørende for et lykkelig liv, men som den verden vi bor i, er stadig mindre i stand til å tilby og enda mindre villig til å love», skrev den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman i boken som nettopp heter «Savnet fellesskap» (Cappelen, 2000). Hvorvidt Bauman er underlag for Petersens stykke vet vi ikke, men tankene Petersen har rundt følelsen av at de store sosialdemokratiske prosjektenes tid er over, er sammenfallende. Tilbake står utrygghet, ensomhet og en sorgstemt følelse av tomhet. Et av få gjentakende grep i et stykke som sprer skytset som et haglgevær, er telefonsvareren til Arbeiderpartiet som ikke levner noen tvil om at løftet «Alle skal med» ikke er verdt ordene det er satt sammen av.

Les også anmeldelsen av Ibsenfestivalens «Byggmester Solness»: Mørkt drama, lyse rom

Petersen har tidligere satt opp «Vi tygger på tidens knokler» (2015) og «Øy» (2016). Vi kan forsiktig slå fast at de stykkene var stramheten selv sammenlignet med årets tre timer lange friminutt som spriker i absolutt alle retninger og som blir til mer eller mindre mens timene går. Men med en tematikk snurret rundt vår tids frihetsspørsmål, forsvarer denne urpremieren sin gjesteplass under Ibsenfestivalens logo, og er mer eller mindre intuitivt jobbet fram av Petersen dels i samarbeid med dyktige skuespillere som gjerne går planken for å bringe eksperimentet i havn: Ole Johan Skjelbred, Andrine Sæther, Tone Mostraum, Olav Waastad.

Skuespillerne trer inn og ut av ulike handlinger og figurer i en frenetisk, fabelmettet, absurd og tidvis medrivende forestilling som sneier innom alt fra ornitologiske betraktninger til nudistkolonier, alt mens avstikkerne er lange og situasjonsbeskrivelsene til dels uforståelige. Selv når det er pause fortsetter skuespillet på scenen, og den som da ikke har fått nok kan lene seg tilbake å se på en video med logoer for landets idrettslag, som for å understreke hvordan behovet for nostalgi og tilhold i et fellesskap styrer våre tankesett, drømmer og behov. Flere dykk ned i religiøs tematikk, med Ole Johan Skjelbred som Gitar-Jesus skaper noen av festens høydepunkter, mens andre tilløp til essayistiske passasjer faller dørgende kjedelig til jorden i en scenografi som mest av alt ser ut som en kombinasjon mellom en norsk campingplass og et samfunnshus uten vaktmester.

Les også anmeldelsen av «Phantom of the Operar»: Et monumentalt sceneløft

Det er når humoren er på sitt mest absurde at det fungerer best. Som at en omskrevet Pet Shop Boys-hit er blitt til «Gå vest» i det som er forestillingens absolutte musikalske høydepunkt. Noen vil sikkert kalle det lavpunkt, men nettopp denne typen utbrudd driver forestillingen sammen. Olav Waastad er motoren i denne, som han er i enkelte av de andre bitene i denne kollasjen av en teaterforestilling hvor han framstår som en original komediespiller som sprenger seg ut av skallet. Når han i en annen overstadig sekvens tar for seg noen imaginære sjeler i egen kjeller, blir teksten ondskapsfull, dels rasistisk, dels velmenende, dels forvirrende i forhold til at man aldri helt får vite akkurat hvem han snakker om og til.

Les også anmeldelsen av Ibsenfestivalens «Hærmennene på Helgeland»: Kampen for tilværelsen

De mange lagene i stykket skaper denne usikkerheten rundt avsender og adressat, hvor utgangspunktet vel så mye er dem som ikke passer inn, som dem som krampaktig forsøker å danne et slags fellesskap. Det kan være et arbeidslag som jobber for at «alt skal i». Det kan være en lesesirkel der ingen finner likhetstegn i det de har lest, og ikke klarer de sette ord på det heller. Det kan være en DJ som utstråler tung ensomhet mens hun foreleser i en låts oppbygning foran dansegulvet. Det kan være et middagsselskap der en person holdes utenfor helt fram til slutten da det blir klart at også dette fellesskapet er en konstruksjon til fordel for egen gevinst. Sånn framstår også «Arbeidstittel: Savnet fellesskap» for tilskueren, en konstruksjon i fritt tilløp hvor det er opp til noen hver å finne et holdepunkt.