Kultur

Mørk og makaber teaterthriller

To venninners gjensyn i «Vepsen» utgjør en spennende psykologisk thriller for scenen.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Vepsen – Dette er ingen reunion»

Av Morgan Lloyd Malcolm

Regi: Maren E. Bjørseth og Espen Klouman Høiner

Med: Ine Marie Wilmann, Ingvild Holthe Bygdnes

Oslo Nye Teater

Når Hanna (Ine Marie Wilmann) og Cathrine (Ingvild Holthe Bygdnes) treffer hverandre i Vepsens første scene, er det tjue år siden de så hverandre sist. Det kan virke som et helt uskyldig, om enn ikke så hjertelig, møte mellom to tidligere klassevenninner som nå lever veldig ulike liv i ulike deler av samfunnet. Men det skal vise seg at Hanna vil at Cathrine skal drepe mannen hennes. Og dermed begynner snøballen å rulle for de to kvinnene – og den ruller fort.

Uten å avsløre for mye, kan det sies om Vepsen at her viser det meste seg å være tilsynelatende og ingenting er tilfeldig. Lag på lag av historier fra de to kvinnenes skoletid avdekkes vekselvis med at Hannas egentlige plan for Cathrine avsløres. Hver eneste scene byr på en ny tvist i fortellingen, og ikke før i siste scene faller alle bitene på plass. Da har historien vridd seg et utall ganger og avsløringer nok for to-tre episoder med TV-krim har kommet for dagen. Det er nesten i overkant mye, og iblant gir det fortellingen et veldig konstruert preg.

Les anmeldelsen av «Og nå: Verden!»: Et opprør fra teppenivå

Men dette er også en ulidelig spennende psykologisk thriller for scenen som lykkes både fordi den er så tight både i tekst og regi, replikkene er realistiske og troverdige, og de to skuespillerne, Wilmann og Bygdnes, har en utrolig fin kjemi på scenen. Wilmann fikk Amanda for filmen «De nærmeste», og har gjort seg bemerket på scenen i blant annet «Hvem har æren?» og monologen «Og nå: Verden!». Bygdnes er for tida aktuell med NRK-serien «Monster» og har spilt i en rekke sceneoppsetninger, som «Cabaret» og «Hvem er redd for Virginia Woolf?». De to skuespillerne virker komfortable med både stoffet og rollene, og de to rollefigurene har nettopp den dynamikken de trenger seg imellom for at vi skal tro på de ganske ekstreme handlingene og følelsesmessige uttrykkene dette stykket rommer.

Les også: Her er høstens monsterhit

Vepsen er skrevet av den foreløpig ukjente engelske dramatikeren Morgan Lloyd Malcolm, og i England har stykket mottatt gode kritikker. De engelske oppsetningene har vært preget av en realistisk innfallsvinkel til stoffet. De to regissørene Maren E. Bjørseth og Espen Klouman Høiners tolkning er imidlertid litt mer teatraliserende og fantasipreget. Scenografien heller mot det symbolske fremfor realistiske, og det er et vellykket grep som tar opp i seg stykkets følelsesmessige konflikter. Men når skuespillerne iblant sier sceneanvisningene, oppleves det som forstyrrende i en fortelling som allerede er veldig spennende å følge med på. Hva dette og de andre teatraliserende grepene vil tilføre forestillingen, er derfor noe uklart. Når Hanna mot slutten av historien ikler seg et 1700-tallskostyme, kan det peke på at alt som skjer, kun er hennes fantasi, at alt er en bearbeidende lek hun leker. Det kan også peke i retning av at hun er riv ruskende gal, noe det er det mye belegg for i denne fortellingen, for å si det mildt.

Teateranmeldelse «1984»: Går i strupen på nåtiden

Ingen av disse tolkningene gir egentlig fortellingen noe løft eller gjør den mer relevant eller spennende. De ødelegger den ikke heller, men en scenefortelling som har så mange lag og vrir og vender på seg så mye som denne allerede gjør, trenger egentlig ikke å få tilført flere elementer som vrir den enda en gang. Det er ikke ofte at det er like spennende å se en thriller på scenen som det er å se den i sitt eget stuemørke. Men denne gangen er det det, selv om det altså er litt rusk både i tekstens oppbygging og i deler av iscenesettelsen.