Kultur

Medaljens oljeglatte bakside

Teaterforestillingen «Ship O’Hoi!» er et sublimt ballespark 
i retning den norske oljebransjen.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Ship O’Hoi!»

Av og med: Pia Maria Roll, Terje Nordby, 
Magdi Alandulesi, Trond Peter Stamsø Munch, m.fl.

Regi: Pia Maria Roll

Black Box

Videreforedlingen av den norske velferdsstaten og norsk rikdom er tuftet på korrupsjonsfest og oljeutvikling i land som systematisk bryter menneskerettighetene. Dette er den enkle essensen i «Ship O’Hoi, en teaterforestilling som tar oss med ut i internasjonalt farvann med Norge i bakspeilet.

Pia Maria Roll har skapt et stykke som bør bli et bidrag i debatten, et stykke som viser hvordan et forslitt uttrykk som det politiske teatret kan gjenvinnes gjennom nye tankesett og virkemidler, og hvordan det kan fungere som en ettertankens impuls for den enkelte.

«Ship O’Hoi» er nok en scenetriumf for Roll etter oppsetningene «Over Ævne III» og «The Street Scene», en mangefasettert historieleksjon som burde få Statoil og et visst tilstøtende departement til å rødme bak oljefatene.

«Ship O’Hoi» er en hybrid av en forestilling, eller skal man si forelesning? Men det starter med noe helt annet, med Terje Nordbys tilbakeblikk på hvordan han sammen med Tramteatret i 1977 traff tidsånden med oljemusikalen «Deep Sea Thriller», et utslag av 70-tallets politiske teater der budskapet var absolutt og dogmatisk. Nordby beveger seg blant publikum og doserer om stykket, om tankene bak og om mottagelsen. Introduksjonen avsluttes med at han og «Ship O’Hoi»-ensemblet synger sangen «Norsk borgeropera», en tekst om den norske klasseinndelingen som i dag framstår som rørende svart/hvitt. Men likevel, «Deep Sea Thriller» som stykke beveget ifølge Nordby opinionen den gang, og det går en rett linje fra dette kritiske blikket på den norske oljeutviklingen - som den gang handlet mest om arbeidsmiljø og utbyttingen av havområdene - til «Ship O’Hoi!». Virkemidlene og retorikken er motsatt, men også Pia Maria Rolls stykke er egnet til å slå inn i en stadig økende debatt om Statoils engasjement internasjonalt.

«Ship O’Hoi!» føyer seg inn blant flere utspill som viser en tiltagende politisering innen kulturen. Blant annet har skepsisen mot det norske internasjonale oljeeventyret og mot Statoil spesielt spredt seg i norsk kulturliv. Kunstnere har vegret seg for å motta priser og avslått stipend fra Statoil. Arrangementer er blitt boikottet og filmskapere og kommentatorer har spisset argumentene. «Ship O’Hoi!» er et uhyre elegant, poengtert og virkningsfullt innspill i debatten, som gjennom flere fortellergrep går inn til kjernen av de geopolitiske utfordringene som følger med oljeindustrien.

Trond Peder Stamsø Munch står på broen på den imaginære oljetankeren MT Neptun, som seiler med råolje fra Nordsjøen og til Angola via Suezkanalen og Kapp det Gode Håp. På veien er vi innom Libya og Aserbajdsjan, vi er gjennom fragmenter av den norske oljehistorien, de etiske spørsmålene, korrupsjonen og torturen i de landene Statoil har kontorer. Libya tegnes gjennom Magdi Akabdulesis sterke historie om hvordan han som privilegert offisersønn under Gaddafis regime falt i unåde og ble utsatt for omfattende tortur og straff. En slektning fikk han ut fra fengselet og ut fra Libya, til Norge.

Nigel Krishna Iyer er scenekunstneren som endte som regnskapsfører og korrupsjonsjeger, blant annet for norske oljeselskaper. Han forteller sin historie, om dilemmaene man stilles overfor når man beviselig oppdager korrupsjon, men hvor prisen for å varsle er høy. Flere slike historier, forklaringer og foredrag mikses med en liknende historie skuespiller Janne Heltberg forteller om et kunstprosjekt i Baku. Slik danner både de virkelige historiene og den virkelighetsbaserte fiksjonen et bilde av oljebransjens råhet og hvilke valg de norske myndighetene og oljeselskapene tar når de involverer seg i disse landene. Spørsmålene publikum må ta stilling til er kostnadene for Norge, for oss som individer og for menneskene som bor i land der godene fra oljeindustrien ikke tilfaller fellesskap og demokrati.

Pia Maria Roll har skapt stykket i samarbeid med blant annet de medvirkende. Balansen mellom virkelighet, fiksjon og illusjon, gjennom enkle scenegrep, video av sjøreisen på bakveggen og musikk spilt av Nordby og andre, er godt presentert og virkningsfull. Mens Tramteatret skapte satirisk musikkteater ut av radikalisme og frekkhetens nådegave, der protesten var (over)tydelig, har Pia Maria Rolls innhenting av sjangeren mer til felles med dokumentarfilmen og den politiske samfunnsdebatten, enten den finner sted på skjerm eller podium. Her blir ikke publikum rene talepostkasser, men mottakere av argumenter de selv må ta stilling til, alt mens hverdagslige gjøremål som tekoking og rørmontering opptar ensemblet.

Visuelt sett er det lekkert, men det er innholdet og budskapet som gjør dette til et obligatorisk scenestykke for alle som er opptatt av hvordan Norge ter seg i verdenssammenheng, og hvilke implikasjoner det får for hver enkelt av oss. Løvebakken så vel som oljebransjen bør stille seg i køen.

Sju av de ti diktatorene i verden som har sittet lengst sitter også på olje, sies det i stykket. De tre landene som nevnes spesielt i «Ship O’Hoi» er blant dem. Libya (før revolusjonen), Aserbajd­sjan og Angola. Det siste av disse landene er siste havn for «Ship O’Hoi», men utgjør også fortsettelsen. Pia Maria Rolls hjemmelekse ligger på Youtube, sammen med stykkets «fjerndeltakere», angolanske rappere som risikerer helsa og mer til gjennom å uttrykke sin versjon av den norske oljesannheten gjennom musikken.

Spilles på Black Box i Oslo 16. - 21. oktober.

Spilles på Trøndelag Teater fra 3. november.