TEATER
Sonetter
William Shakespeare
Gjendiktet av Erik Bystad
Regi: Laurent Chétouane
Nationaltheatret
Å ytre seg på rim er uvant for moderne mennesker. Det er også uvant å høre skuespillere gjøre det. Regissør Laurent Chétouane gir ofte aktørene sine en slik motstand som de må finne veien rundt. De fem aktørene i Sonetter leser 25 Shakespeare-sonetter på rundgang og løser oppgaven på forskjellig vis.
At skuespillerne er underlagt samme form, gjør at personlighetene deres som utøvere står gripende og nesten grafisk tydelig fram. Hos Petronella Barker er tekstens strenge form knivskarp og lett samtidig. Andrine Sæther åpner timingen mer, lytter til sin egen stemme og får meg faktisk ofte til å glemme den firkantede formen, glemme at det rimer. Hermann Sabados ansikt åpner seg rørende på flere punkter i forestillingen.
Sanna Dembowskis kostymer fanger både en teaterdimensjon og kollisjonen mellom Shakespeare og nåtid på en finurlig måte. Aktørene er kledd i moderne hverdagsklær, men innimellom lar hun dem trekke broderte knebukser eller lange kapper i brokade over, slik man kan låne en tid og et annet menneskes stemme ved å lese en tekst. I sluttbildet har alle skjeve parykker.
Musikken er blottet for tilsvarende historisk bevissthet. Pianisten spiller Beethovenparafraser og improvisasjon like soft som aktørene beveger seg, på et instrument som er 200 år yngre enn sonettene. Her ligger det muligheter for betydningslag som forestillingen ikke bruker. Et tasteinstrument fra Shakespeares samtid ville for eksempel gjort det mulig å spille mot et lignende filter i uttrykket som rimmønsteret gir tekstene. To sonetter blir sunget, men framstår som tilfeldige forsøk på variasjon.
Hva skuespillerne gjør når de ikke leser, er vanskeligere å få grep om. Her er bevegelsene like løse som teksten er stram. At regissøren også er koreograf, er tydelig i hvordan han styrer aktørene på gulvet som et kollektiv. Men at handlinger er abstrakte, fritar dem ikke fra å trenge energi og retning for å bli interessante. Aktørene tar på hverandre forsiktig og nølende. Så fort de snakker, henvender de seg til publikum. Mens én leser, blir andre satt til abstrakte handlinger som å drysse blader eller hvite fjoner fra en bøtte, tegne på bakveggen eller kle seg om fra en bunke av kostymer. Dette skaper flere fokuspunkter i rommet og lar oss velge om vi vil se eller høre på aktøren som leser. Av og til trekkes teppet fram og tilbake som et ekstra lag i variasjonsformen.
At bevegelsene ikke illustrerer ordene, er befriende. Men linjen mellom poesi og tilfeldighet er tynn. Skulle Chétouane fulgt de oppløsende, kollektive bevegelsene han setter i gang, til døra, er det for eksempel mulig å spørre seg hvorfor han tviholder på at hver sonette skal leveres av én person alene. Stemmen i diktene veksler jo mellom å være personlig og kommenterende.
Shakespeares sonetter er ikke tradisjonelle dramatiske tekster og heller ikke monologer. Kraften og rytmen i ordene er alene grunn til å se denne forestillingen. Men den samme saften og kraften skriker etter skarpere fysiske og musikalske motstemmer.
Les også: Vil ta ordene tilbake