Livskraften i kjølvannet av skogbrannene. Dans: «When Monday Came»

4

DANS

«When Monday Came»

Koreografi: Ina Christel Johannessen

Med: Ole Willy Falkhaugen, Hugo Marmelada, Dorotea Saykaly, Camilla Spidsøe, Ole Kristian Tangen, Line Tørmoen

Hovedscenen, Dansens Hus

Verden har sett både større og flere skogbranner enn tidligere de siste årene. Nå senest ramlet bildene fra et brannherjet Australia inn på skjermene våre, og for bare et par somre tilbake dukket den umiskjennelige lukten av røyk opp litt for ofte i skogområder her til lands også.

Det er etter en slik storbrann, på den forkullede branntomten, at Ina Christel Johannessens nye forestilling «When Monday Came» foregår. Og visst tar hun pulsen på mennesker som har opplevd en slik katastrofe. Men ikke uten en liten porsjon kaos.

Les intervjuet med Ina Christel Johannesen: «Vår uvitenhet og grådighet kan bli vår ødeleggelse»

Ina Christel Johannessen og hennes kompani Zero Visibility Corp jobber innen danseteatertradisjonen etter bl.a. Pina Bausch, og ofte er det en tydelig narrativ i deres forestillinger, om enn med mange tråder, avbrudd og underlige innfall. Iblant bikker Johannessens koreografier over i det kaotiske eller ufokuserte, og da er de ikke like lette å få tak på.

«When Monday Came» er en forestilling der det er litt mye kaos og flytende masse som dekker over en fin narrativ, men det er også flere høydepunkter. Og jammen får vi ikke en skikkelig scenografisk overraskelse også.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra forestillingen. Foto: Yaniv Cohen

Scenen er i starten dekket av det som ser ut som askeflak. Disse blåses etter hvert vekk på fantasifullt vis av danserne selv. I tillegg er scenen omgitt av forkullede kuber som kan deles i to – og inni viser de seg å være av friskt, lyst treverk, som et mulig bilde på det latente livet som ligger i en slik branntomt. Og i menneskene etter katastrofen.

For noe må jo bygges opp igjen, også inni oss selv, etter en naturkatastrofe. Så hvordan møter vi hverandre etter noe slikt? Kan vi være der for hverandre, stole på felleskapet?

Gjennom en koreografi som baserer seg mye på duetter, ser vi danserne forme ulike møter, alle med snev av sårbarhet og forsøk på å reise seg. Mest inntrykk gjør Camilla Spidsøes skildring av kvinnen som finner en liten babyjakke i askehavet.

Les også: Anmeldelse Jo Strømgrens «Sammenbruddet»: En slagkraftig dødsdans

Vi kan bare ane hva som har skjedd, og hun uttrykker fint kvinnens altoppslukende sorg sammen med dansepartner Ole Willy Falkhaugen, som med lange linjer og eleganse danner et mykt nærvær omkring kvinnen.

Fortellingen om menneskene på branntomten flyter etter dette noe ut, og det er ikke alltid lett å ane, se eller føle hva som foregår.

Et parti er fylt med tekst som «This isn’t happening. I’m not here» og «This can’t be happening. I don’t understand. I’m so tired», men disse og lignende tanker og følelser oppleves ikke som klart representert i koreografien.

Det er derfor store deler av forestillingen også oppleves som en flytende masse og en noe ufokusert og uklar fortelling. Men forestillingen er ikke uten høydepunkt, og slutten tar oss med storm.

Les også: Det tar nøyaktig tre timer, åtte minutter og 38 sekunder å fortelle vår tids viktigste historie

I en forrykende solo av Hugo Marmelada skrus energien, musikken og lyset opp til et høyere nivå. Det er som om livskraften har kommet tilbake for fullt etter brannen. Og etter denne energiboosten kommer den fine overraskelsen, der de forkullede kubene brukes til å bygge et vakkert og merkelig byggverk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra forestillingen. Foto: Yaniv Cohen

Det er virkelig tilfredsstillende å se på hvordan danserne helt konkret pusler et slags puslespill og sammen skaper noe fint av det som en gang var rester av en brann. 

Dette er en ganske mørk og melankolsk forestilling, men lyset brukes allikevel på mange fine måter; det ulmer i bakgrunnen som flammer, blinker på måter som får oss til å tenke på alarmer og utrykningsbiler, iblant ligger det lavt og kaldt over branntomten, iblant er det så dempet at det gjør verden vanskeligere å orientere seg i for danserne.

Les også: En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

Zero Visibility Corp er for øvrig ett av kompaniene som går en usikker fremtid i møte etter Kulturrådets omlegging av basisfinansieringsordningen.

La oss allikevel håpe at Ina Christel Johannessen får mulighet til å fullføre sin trilogi om klima og menneskelig påvirkning, som hun startet med den bejublede forestillingen «Frozen Songs» i 2017.

For vi trenger slike fortellinger. Som vi vet, både brenner og oversvømmes verden, og den blir stadig varmere. Og vi står midt oppi det, alle sammen, akkurat nå.