3
TEATER
«Mysterier»
Av: Knut Hamsun
Dramatisert av Calixto Bieito
Regi: Calixto Bieito
Med: Jan Gunnar Røise, Andrea Bræin Hovig, Jan Sælid, Heidi Goldman, Mariann Hole, m.fl.
Nationaltheatret, Hovedscenen
Det skal stort talent til for å radbrekke en undertekst så ettertrykkelig at alt som står tilbake er en bokstavelig talt skrikende påklistret og kaotisk galskap som spanske Calixto Bieito tolker inn i hovedpersonen Johan Nilsen Nagel og gjennom han igjen Hamsun selv. Nå er det heller ingen balansert mann som i gul dress en dag står på brygga i den lille navnløse kystbyen Hamsun selv beskriver i romanen «Mysterier». Bieitos Nagel med gul frakk og riktignok med blåsyre i vestlommen, står langt fra Hamsuns Nagel.
Teaterscenens Nagel blir et fantasifoster som beveger seg i Hamsuns tekst, i en forestilling sett i retrospektiv som kneler av mangel på struktur og klargjørende valg. Glitrende skuespillerprestasjoner og slående enkeltscener forsvinner i et oppkok av det som best kan forstås som Bieitos egoistiske hyllest av sin grenseløse beundring for Hamsuns tekst. Nagels løgner, fortellinger og manipulerende handlinger, som skaper stor oppstandelse i en soveby som ikke er vant til at dramatiske hendelser som for eksempel et dødsfall, blir opphøyet til en kriminalsak. Scenografiens høyreiste, futuristiske stillaser av små rom og omskiftelige stemninger rundt Nagels værelse utgjør et bastant bilde på småbyens gjennomsiktighet. I dette konglomeratet av en konstruksjon skapt av Bieitos faste scenograf Rebecca Ringst veves sannhet og løgn sammen i et ingenmannsland, men mysteriet og dermed også de sterke motstridende følelsene i Nagel glipper.
Gjennom tre stive timer ruller, løper og stabber Jan Gunnar Røise som Nagel rundt som en tenåring som ville vært et yndet kasus for enhver som forsker på hyperaktivitet, mens han klamrer seg til «Mysterier»s vakre tekst.
Bare stedvis fungerer teksten i tråd med intensjonene, der den uten logiske valg eller forelegg gjenfortelles av ulike aktører og roller. Som når Mariann Holes Kamma kommer på besøk fra Nagels fortid og mot slutten, når Nagel tømmer det han tror er en flaske gift. Da fungerer den jagende regien, som et hint om at Bieitos ekspressive teaterspråk og lekende innfallsvinkler kan være storslåtte og fengslende. Men da er det for sent.
«Mysterier» som helhet blir et masende, uengasjerende menasjeri som drives av dels komikk, dels tragedie og dels desperasjon. Verken skuespillere eller regi makter å formidle tekstens indre energi eller historiens pirrende, erotiske og ikke minst mystiske kraft gjennom oppkonstruerte vindmøller av absurde anslag. Nytolkninger av klassiske tekster har Bieito med hell gjort tidligere, som i «Hoffmanns eventyr» på Operaen og sist for to år siden på Nationaltheatrets scene, i Strindbergs «Et drømspill». Sistnevnte var en irrasjonelt symbolsk og visuelt slående søken, som naglet Strindbergs syn på menneskenes skjebne uten å miste forfatterens intensjoner på veien. I «Mysterier» derimot mister Bieito Hamsun, og finner knapt andre enn seg selv. Det er på ingen måte like interessant.
Jan Gunnar Røises maraton av en rolleprestasjon blåses opp i et utagerende tempo og med et volum som dreper tekstens nyanser. Den er for øvrig holdt i den gammelmodige, arkaiske ordlyden til Hamsun, noe som skjærer i møte med moderne banning og andre tekstlige oppdateringer. En spill levende og god Andrea Bræin Hovig får lite å spille på i stykkets forvirrende tolkning av den for Nagel vesentlige Dagny Kielland. I stedet skaper Bieito Marian Saastad Ottersen i rollen som værelsespiken Sara om til en fremmes fatale-skikkelse som blir et omdreiningspunkt for Nagels løgner og hans besettende trang til å sno seg unna sannhetene.
Det Hamsunske persongalleriet ivaretas videre i noen grad av Ellen Horn (hotellvertinnen), Per Christian Ellefsen (Reinert) og Heidi Goldberg (Martha Gude), men særlig sistnevntes rolle understreker at den som ikke kjenner «Mysterier» fra før av, eller Nagels manipulering av Martha Gude, ikke vil bli særlig klokere etter å ha sett teaterversjonen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Den som virkelig avslører svakhetene i Bieitos tolkning, er Anne Krigsvoll som fru Stenersen. I hennes monologer – særlig den som forteller om Nagels fiolinspill – finnes den sitrende energien og tiltrekningskraften som de øvrige scenene mangler, og Krigsvoll alene makter å slå seg gjennom den oppstyltede tomheten som preger Bieitos regi. Endelig står Jan Sælids Minutten igjen som stykkets mest minneverdige skikkelse, et skrikende sår som Nagel med utilregnelig beregning heller etsende svir i.
«Mysterier» på hovedscenen irriterer i all sin tekstunge kompleksitet, og skuespillerne har lite å stille opp med. Hadde det ikke vært for at Bieito er Barcelonas og en av teaterverdenens mest beryktede dekonstruktører, kunne man mistenkt han for å låne et pust eller to fra de mest forvokste Harald Eia-sketsjene på «Åpen post», komplett med tullestemme og patos i skrikene. Kun i en sekvens fungerer dette overmåte bra, og det er i scenen med fyllefesten på Nagels værelse, rett og slett fordi den følger en noenlunde sammenhengende spiral inn mot det komplette sammenbrudd, en absurd scene der gjestene ubehjelpelig forsøker å kle av seg gjennom champagnerusen mens de diskuterer Ibsen og med det Nagels og Hamsuns agg mot dramatikeren, hvis skuespill er «det rene mekaniske kontorarbeid» ifølge Nagel. Men henvisningene til Bjørnson er strøket, som om Bieito i vår tid vil si at den eneste store dikteren i Norge er Hamsun selv.
Bieitos «Mysterier» er langt fra et mekanisk kontorarbeid, det er snarere følelser og beundring som går i ball ikke bare for regissøren, men også for publikum. Eller for å låne en av Hamsuns egne karakteristikker av en oppsetning av den før nevnte Henrik Ibsen, Calixto Bietos «Mysterier» forekommer oss som «det høyere vanvidd».