Kultur

Komedie fra i forgårs – som holder også i dag

ANMELDELSE: Molieres «Tartuffe» på Rogaland Teater er blitt en ellevill teateropplevelse som både smører lattermuskulaturen og stimulerer ettertanken.

Dagsavisen anmelder

Anmeldt av Engwall Pahr-Iversen

Terningkast: 6

Noen navn gir deg straks spesielle assosiasjoner. Sier du Quisling til den generasjonen som opplevde den siste verdenskrigen, vil den formodentlig straks assosiere navnet med en landssviker.

Sier du Tartuffe, vil det nok fortsatt være noen blant oss som i samme stund straks ser for seg en skinnhellig sjel; en moralsk og religiøs hykler.

At tredje gang gjelder, fikk en av den franske solkongens absolutte yndlingsskribenter - Jean Baptiste Poquelin som i 1644 tok kunstnernavnet Moliere - erfare da han dyppet sin fjørpenn i et beger fylt med alt annet enn mild malise, og formulerte sin første scenefortelling om hykleriets åpenbare og suverene hersker, Tartuffe.

Stykket var den stadig turnerende teatertrupp-sjefens femtende scenekomedie – og den tredje bare i løpet av 1664 – så han var en flittig arbeidsmaur i teatrets vingård. Det var kanskje ikke underlig at han etter hvert ble overmett av dage, og døde bare vel 50 år gammel. Til gjengjeld huskes han fortsatt som en av komedieforfatternes frontfigurer, og har inspirert en lang rekke etterfølgere, i vår del av verden er nok den mest kjente, Ludvig Holberg.

LES OGSÅ: «Jesus-jakt» som står til seks

Det første forsøket på presentere Tartuffe på en teaterscene i det kongelige slott i Versailles, ble stoppet av sensurens snurtne pekefinger etter bare en fremføring. Det neste forsøket på å scenefremstille Tartuffes renkespill, fikk et kontant nei allerede før det var scenisk forløst, mens den tredje reviderte versjonen, lot kong Ludvig den 14 i 1669 omsider sine herolder nikke bejaende til. Det ble fremført – etter fem års modning - formodentlig fordi pavekirkens mektige menn da hadde mistet både munn og mæle på grunn av den raseriets syndflod som rant ut over deres bitre leppekanter av Molieres spotske behandling av de såkalte «evige grunnverdier i pavekirken».

«Tartuffe» er blitt en forestilling som Rogaland Teater kan – og bør vise - hvor som helst, i innland så vel som i utland. Foto: Stig Håvard Dirdal

Temmelig nøyaktig 345 år etter at Moliere vandret inn i evigheten, kan man i Teaterhallen låne både ører og øyne til instruktøren Rolf Almes tidstilpassede Tartuffe; en forestilling som etter teatrets sigende skal være inspirert av «både både animasjonsfilmer og slap-stick-komedier samt ha islett av elementer fra «Little Britain» og «Monty Python» slik at publikum kan se fram til en retrosmart komedie fra 1669».
Siden man ikke bare skal tilstå sine brøder, men også avsløre sine semantiske uvitenheter, skal jeg ikke nøle med å hviske høylytt at jeg aldri tidligere har hørt uttrykket «retrosmart». Jeg har heller ikke funnet det i noen statsautoriserte ordlister. Sånn sett må det være en språklig nyskaping, og slike skal man motta med åpne øreganger.

Ifølge teatrets bruksanvisning er imidlertid Rolf Almes renoverte scenefortelling om Tartuffe anno 2018, fortsatt «komedien om den lettere hysteriske Orgon, hans unge og litt for intelligente kone Elmire, hans mer enn giftemodne og naive datter Mariane og hennes eksentriske forlovede Cléante, hans koleriske og syngende mor Madame Perneille, og familiens tilsynelatende transgender stuepike Doirine. Til denne typiske franske familien kommer den religiøse maktsyke ekstremisten og hykleren Tartuffe, og skaper hysteri, kaos og terror.»

LES OGSÅ: Trio som sier 6 – i en forestilling til 4

Som man skjønner, byr ikke oppsetningen bare på litt av hvert, men avgjort mye av alt. Etter å ha opplevd den «retrosmarte forestillingen», vet jeg imidlertid at begrepet «retrosmart» fra nå av vil for meg innebære en artig og lystig lek med fortidens forfatterier – som tematisk er fortsatt svært så tidsaktuelle. Kvintetten bak oppsetningen, har skapt en tidvis ellevill teaterlek som gjerne kan betraktes som inspirert av den berømmelige krukken i Sarepta, den som aldri gikk tom – verken av det ene eller alt det andre. Siden Tartuffe har sitt spesielle kjennskap til de himmelske haller, kan det kanskje være på sin plass å minne om at denne krukken hos enkefruen i Sarepta, var himmelsk helliget av profeten Elias slik at den ikke skulle gå tom.

«Tartuffe» er blitt en forestilling som Rogaland Teater kan – og bør vise - hvor som helst, i innland så vel som i utland. Foto: Stig Håvard Dirdal

Det teatermessige multimennesket Rolf Alme – står for bearbeiding, regi, scenografi og kostymer - har da også forsynt seg med betydelig begjær og begeistring av i hovedsak artige regiinnfall og -utfall fra krukkens formodede overflødighetshorn – men har stoppet lenge før det kunne tippe over i det trettsomme tulliball. Det har han og et velspillende ensemble lykkeligvis unngått. Å stoppe i tide, er ikke bare i selskapslivet – men også på teatret - atskillig lettere sagt enn gjort. Teatrets tydelig begeistring for bruk av videobilder i scenerommet, er denne gang også svært så effektfullt og fikst utnyttet.

LES OGSÅ: Teaterpublikum på endetids-vandring

Tartuffe er blitt en forestilling som Rogaland Teater kan – og bør vise - hvor som helst, i innland så vel som i utland. Det er et imponerende rytmisk og musikalsk samspill mellom de sju sceneaktørene – både når de opptrer som solister og i tutti – og hvor alle bidrar med bravur til den totale teateropplevelsen. Det er mye mer enn godt gjort, hermed være det også godtgjort…

Fakta om forestillingen:

TARTUFFE

* Av: Molière
* Medvirkende: Anders Dale, Espen Hana, Mette Arnstad, Even Stormoen, Oddrun Valestrand, Ragnhild Tysse, Marianne Holter
* Bearbeidet av: Rolf Alme
* Regissør, scenograf og kostymedesigner: Rolf Alme
* Dramaturg: Nina Godlibsen
* Lysdesigner: Trygve Andersen
* Maskør: Jill Tonje Holter
* Koreograf: Dennis De Visscher
* Foto og visuelt uttrykk: Stig Håvard Dirdal
* Spilletid: 2 timer, 20 minutter (inkludert pause)

LES OGSÅ: Nå vil teateret bygge nytt i Kannik