3
TEATER
«Manifest United»
Av og med Verk Produksjoner
Black Box, Oslo
Hvor ble det av de kunstneriske manifestene? Det lurer Verk Produksjoner på i forestillingen «Manifest United». Og de spør med god grunn, for klimaet for poengterte, høylytte manifester fulle av kunstnerisk vilje har ikke vært det beste de siste tjue årene. Noe har skjedd siden 1900-tallet, som jo var århundret for alt fra surrealistenes og dadaistenes drømmeriske manifester til tekster skrevet av hardtslående feminister. I «Manifest United» kan vi kanskje ane hva som har skjedd på veien mot et annet klima, men man må lete godt og se med et klart blikk, for denne forestillingen drukner i effekter.
Verk Produksjoner har gjort et spennende og variert utvalg av ulike kunstneres manifester fra tidlig 1900-tall til 1990-tallet. Bildekunst, arkitektur, film og teater er representert ved navn som Gilbert and George, Antonin Artaud, Lebbeus Woods og Andy Warhol. Men det er utdrag fra «Dogme 95» som starter ballet, et manifest kjent gjennom filmer som «Festen» og «Idiotene» av Thomas Vinterberg og Lars von Trier. Åpningen er kanskje den aller beste delen av denne forestillingen, der skuespillerne i starten prøver å manøvrere et stort hvitt lerret gjennom tre av scenografiens dører akkompagnert av latter på boks. Det er en enkel og slående billedliggjøring hva manifester vil gjøre, nemlig å plassere kunsten i rommet (dvs. verden), og uttrykke relasjonen mellom kunsten og verden så klart som mulig. Og som vi kan se av den «To gode naboer»-inspirerte kløningen med lerretet, er ikke dette bare enkelt. Man gjøres til og med til latter. Når så utdraget fra «Dogme 95» klart og tydelig forfekter en demokratisk kunst som alle kan utøve og et opprør mot den borgerlige og kommersielle smaken, blir det tydelig at manifestsjangerens konsise og kompromissløse form, så rett på sak og så sikker i saken, er en nødvendighet når kunsten og kunstnerens rolle i verden så lett kan undergraves eller bli ledd av.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dessverre er dette i fortsettelsen en forestilling som er overlesset med parykker, store sko og snodigheter som er vanskelige å plassere rent tematisk. Slik sett er «Manifest United» en forestilling som ikke skiller seg nevneverdig fra Verks tidligere produksjoner. Noen gode grep gjør de allikevel, som når det viser seg at enkelte manifestutdrag er spilt inn på forhånd og at den sceniske fremføringen ikke er synkron med den innspilte teksten. Dette gapet mellom manifest og fremføring åpner for tanker om hvorvidt kunstneres manifester og kunstutøvelse stemmer overens, og om det i det hele tatt er mulig å utøve et manifest i praksis. Som vi vet, ble for eksempel de danske dogmefilmene både mye sett og hyppig omtalt og endte på mange måter i den kommersielle karusellen som de egentlig uttrykte et opprør mot. Hadde Verk satset på færre og enklere virkemidler, kunne flere aspekter ved manifestsjangeren blitt belyst på en god måte. Men universet som skapes i scenens tredelte rom, delvis innredet som skog, delvis som et atelier og til slutt som en stue med kunstverk over sofaen, blir etter hvert ganske rørete med innslag av plast, malingsprut og lange tøyremser som surrer inn hele scenografien. Her er det altfor lett å gå seg vill og ikke se skogen for bare trær. Det gjelder både for skuespillerne og for publikum.
Det er overraskende mye i tekstutdragene som oppleves som relevant også i 2018. Flere av tekstene uttaler dessuten et ønske om et mer demokratisk kunstfelt der alle kan være kunstnere. Og kanskje har noen av de eldre manifestenes glødende viljesytringer blitt sanne i en verden der kunstfeltet gradvis har åpnet seg mer og mer, og teknologi kan gjøre alle til «gode» fotografer, for eksempel. Kanskje har kunsten blitt mer demokratisk, på godt og vondt. Og kanskje har kunstfeltet, også de smalere delene av det, blitt åpnere og fått litt mer plass, slik at grobunnen for manifester ikke er like god som den var. Men bare tiden vil vise om manifestenes tid er forbi eller ikke.