«Ildfuglen»/«Vårofferet»: Glitrende eventyr, intetsigende kaos

5

DANS

«Ildfuglen»

Koreografi: Liam Scarlett

3

Dans

«Vårofferet»

Koreografi: Ina Christel Johannessen

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

Den unge og fortsatt ukjente komponisten Igor Stravinskij fikk sitt store gjennombrudd da han i 1910 ble spurt om å skrive ballettmusikk for Ballet Russes. En gullalder i balletthistorien startet med dette, og Stravinskij og Fokines «Ildfuglen» ble etter uroppføringen i 1910 en kjempesuksess. Uroppføringen av Stravinskij og Nizjinskis «Vårofferet» i 1913 skapte derimot en av musikk- og balletthistoriens mest kjente skandaler. Det ble til og med ble laget en spillefilm om dette i 2005. Men det er også et faktum at den første konserten med Stravinskijs musikk alene ett år etter ballettpremieren, ble en enorm suksess.

Et utall koreografer har siden sørget for ildfugler og vårofre for og fra ethvert tiår: Bl.a. George Balanchine, John Cranko og Glen Tetley («Ildfuglen»), Maurice Bejart, Pina Bausch og Sasha Waltz («Vårofferet), har skapt dans til Stravinskijs musikk. Og på Operaens hovedscene danser de nå 2010-tallets «Ildfuglen» og «Vårofferet». Den første med et visuelt preg av «Game of Thrones», den andre med inspirasjon fra klima- og flyktningspørsmål. Det blir en opplevelse som går fra den ene til den andre enden av poengskalaen.

Les også: «Dottera»: Knivskarp disseksjon av den moderne familien

Liam Scarletts «Ildfuglen» ble laget til Nasjonalballetten som del av Ingrid Lorentzens første forestilling som ballettsjef i 2013. «Ildfuglen» vil være et kjært gjensyn for mange, men forestillingen møtes nå garantert også av nye tilskuere. Det kan de se frem til!

«Ildfuglen» handler om en prins (Yoel Carreño) som møter og vil fange en ildfugl (Melissa Hough). Det klarer han ikke, men hun gir ham en fjær som han kan påkalle henne med hvis han er i fare. Når han forelsker seg i en prinsesse (Leyna Magbutay) som er i den farlige Koscheis (Erik Murzagaliyev) makt, er det nettopp Ildfuglen som hjelper prinsen slik at alle hjerter kan glede seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

I John Bausors metalliske eventyrscenografi badet i malerisk lys spruter Melissa Houghs Ildfugl av energi. Hun er markant og viser oss et eventyrvesen med stor integritet og styrke. Hennes troverdige fremstilling er rett og slett trollbindende. Hun er jo en fugl! Og selv om dette er en teknisk svært krevende rolle, ser det bare lett ut. Samspillet med Carreños stødige prins er balansert og fint, og som par på scenen gjør de større inntrykk enn paret prins og prinsesse gjør. Resten av ensemblet glir inn i fortellingen som prinsesser og ravner og skaper et fint miljø rundt hovedpersonene.

Les også: Opera i biter

George Balanchine uttalte at dans er musikk, og i Liam Scarletts «Ildfuglen» blir disse ordene til virkelighet. Det er en så naturlig samhørighet mellom Stravinskijs musikk og det vi ser på scenen. Scarletts narrative koreografi er faktisk mer musikk enn det Balanchines egne koreografier er. I tillegg formidler den eventyret så intenst at vi føler det er vi selv som møter ildfuglen.

Ina Christel Johannessens «Vårofferet» er den koreografien det knytter seg mest spenning og forventing til denne gangen. Hun innfrir på ingen måte. Ina Christel Johannessen, som er så full av narrativt talent og som på sitt beste lager forestillinger som virkelig pirrer nysgjerrigheten– hva gjør hun nå? Hun lager kaos. «Vårofferets» opprinnelige handling er sentrert rundt feiring av våren og jorden, bruk av ritualer og gruppens valg av en ung kvinne som skal ofres til forfedrene og danser seg i hjel. Johannessen vil heller spørre: Må noen ofres? Men i denne koreografien, som det rituelle fortsatt setter sitt preg på, er det som om massen og massedynamikken blir det mest fremtredende og at avkallet på offeret kommer veldig i bakgrunnen. Det hele blir ganske intetsigende fordi det aldri er noe klart fokus. Det er heller scenografiske elementer som en lysrigg som heves og senkes, og en stor, avlang ballong med lys inni, holdt av en danser, som tar oppmerksomhet. Selve koreografien bygger seg opp mot noe som aldri blir forløst. Når det hele er over, sitter applausen langt inne hos meg, og i foajeen etterpå spør noen fra publikum: «Det er ferdig nå, ikke sant?» Og det sier vel også litt.

Les også: Kaster menn på havet

Men en middelmådig koreografi tar uansett ikke glansen fra Stravinskijs musikk, og det er fantastisk å få høre hans «Vårofferet» live. Operaorkesteret og dirigent Andrew Litton får da også mye velfortjent applaus etter forestillingen. Nasjonalballettens helaften med Stravinskij er en sprikende opplevelse, men Liam Scarlett og Stravinskij selv innfrir i alle fall såpass at de som har skaffet billett til forestillingen, får verdi for pengene.