Kultur

Havbok på bærtur

Er Hålogaland Teaters oppsetning av «Havboka» en forestilling som egentlig er nødvendig?

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Havboka»

Av Morten A. Strøksnes

Dramatisert av Anders T. Andersen

Regi, scenografi og kostymer: Anders T. Andersen

Med: Kristian Fr. Figenschou, Trond Petter Stamsø Munch, Torstein Bjørklund, Trude Øines, Marius Lien, Thea Borring Lande

Produsert av Hålogaland Teater, spilt på Riksteatret under Heddadagene

Møtet med Morten A. Strøksnes’ «Havboka» var for meg en uvanlig god opplevelse. «Havboka» er en sjeldenhet av et sakprosaverk som kryper inn i leseren på en måte jeg selv ikke kan huske å ha opplevd siden ungdommen. I Strøksnes’ tekst, som er smidd rundt han selv og kameraten Hugos jakt på håkjerringa ved den nordnorske øya Skrova, suges man inn i den mørke, fascinerende havverdenen, slynges plutselig ut i verdensrommet, og siden fram og tilbake mellom ulike historiske epoker. Dette er en fortelling som i sine skildringer av både norsk og internasjonalt kystliv skaper et nærmest kosmisk rom leseren kan være i, og den gjør det å tilegne seg kunnskap om havet til en stor nytelse.

Så hvordan lager man godt teater av en bok som allerede har alt? Og er det virkelig nødvendig å lage teater av noe som står så godt på egne bein?

Anders T. Andersens iscenesettelse av «Havboka» gjør meg definitivt ikke klokere. En side av saken er at han har kuttet så mye i den opprinnelige teksten at de store, kosmiske perspektivene forsvinner. I tillegg smadres det store møtet man har med teksten i den stille innenatlesingen ved at hele seks skuespillere vekselvis fremfører den. Det er fragmentert og stressende, og den konsentrasjon og kanskje også kontemplasjon som finnes i boken, finnes ikke i forestillingen. Den flakkende tekstfremføringen gjør det lett å miste flere passasjer av fortellingen. I stedet for alle de fantastiske bildene man som leser selv skaper i hodet, får vi heller se store fotoer på bakveggen av havet og Nord-Norge i storm og stille, samt de seks skuespillerne, som også utgjør forestillingens band. Det blir altfor trivielt for denne fortellingen, og er ikke i nærheten av å gi noen kosmisk opplevelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Å overføre en fantastisk bok som «Havboka» til scenen er ikke nødvendigvis umulig rent teknisk, for Hålogaland Teaters oppsetning fungerer jo greit på mange måter; spenningen rundt håkjerringfangsten er der, miljøspørsmålet belyses og enkelte av bokens artige fortellinger er med. Skuespillerne fyller oppgavene sine på en god måte. Men noen stor begivenhet er forestillingen ikke, bortsett fra de gangene den gjenkaller følelsene fra leseropplevelsen. Strøksnes’ tekst har så mye mer å by på enn det denne forestillingen greier å ivareta.

Forestillingen utnytter heller ikke teatrets muligheter til fulle. Er ikke det å kutte og fordele tekst mellom skuespillere, spille noen låter og vise bilder på storskjerm bare å gjøre det litt enkelt for seg selv? Andersen har dessuten gjort tre forestillinger på kort tid der konseptet er bilder på bakveggen, live musikk på scenen og tekst delt mellom skuespillerne. Også i «Kimen» og «Historie om et ekteskap» var dette de kunstneriske hovedgrepene han brukte. Men nå er det vel nok?

Denne oppsetningen, som har gått i ett og et halvt år, og som har nypremiere under årets Heddadager, er ikke den eneste vi vil få se av «Havboka». I januar 2019 vil regissør Ole Anders Tandberg gjøre sin versjon av dette litterære mesterverket, og da med en helt annen vinkling i sin dramatisering av stoffet. Hva vi får se, vites ikke, og fallhøyden er fortsatt stor for den som vil iscenesette en av 2000-tallets mest fantastiske og egenartede norske sakprosabøker.