5
TEATER
«Hand To God»
Av: Robert Askins
Regi: Frank Kjosås
Scenografi: Gjermund Andresen
Dukkemaker: Marte Synnevaag
Med Kristian Winther, Hilde Lyrån, Torgny Aanderaa, Emilie Tverbak, Martin Leines
Gjestespill av Prologi på Oslo Nye Teaterkjeller’n
Det går bokstavelig talt en faen i Teaterkjelleren når Frank Kjosås setter opp Robert Askins moderne kultstykke «Hand To God», som The New Yorker døpte Sesam Stasjon møter «Eksorsisten» da stykket for få år tok spranget fra off-Broadways skrå bredder til selve Broadway og senere til Londons West End. Nå har det tatt bolig i en teaterkjeller i Oslo, noe som er passende for en bekmørk fabel om djevelsk besettelse i en liten kristen menighet. Her forsøker en sørgende mor og enke å få sving på kirkens dukkeverksted, men det hele tar noen fatale vendinger når hennes egen tenåring har en dukke som bokstavelig talt begynner å leve sitt eget liv.
Med rå humor som virkemiddel er «Hand To God» det noen vil regne som et kontroversielt og blasfemisk stykke som angriper religiøs dobbeltmoralisme. Det bannes og svertes over en lav sko, og tekst og handling sprenger tabuer og latterliggjør det kristne fundamentet ved å antyde at religionen er et menneskeskapt påfunn for ordens skyld. Skikkelsen vi møter på Jonas høyre hånd, dukken Tormod, er på sin side en kaosmaker som river det meste i filler, en djevel i filt med skarp tunge og like skarpe tenner. Tilfeldighetene ville ha det til at «Hand To God» hadde urpremiere samme år som «The Book Of Mormon». Begge går i strupen på vedtatte religiøse dogmer med respektløs og grovkorna satire, men førstnevnte er noe helt annet, langt mer skittent og ikke minst drøyere, inkludert med en sexscene mellom to dukker som er like klein som den er hysterisk morsom.
Les også: «Kunsten å falle»: Komisk, tragisk og uhyggelig om en mor og datters fall (+)
Det er i det hele tatt en skakkjørt gjeng som møter oss. Moren Margrete (Hilde Lyrån) har fått litt penger fra pastor Geir (Torgny Aanderaa) for å lage dukkeverksted sammen med tenåringene Jonas (Kristian Winther), Jessica (Emilie Tverbak) og Thomas (Martin Leines), men materien er mildt sagt tung. Pastoren er av det fromme slaget som har åpenbare baktanker med omsorgen han viser for enken Margrete. Hun er i sorg over tapet av mannen, og ser ikke andre i sin egen miserable selvopptatthet, heller ikke sønnen Jonas. Så har du Thomas, en kåt drittsekk som er forelsket i Margrete og lar skjellsordene hagle over den sosialt utilpasse Jessica. Hun på sin side er forelsket i Jonas, og for henne blir dukken hun lager seg en måte å avvæpne en lunefull Jonas, som har et mildt sagt usunt forhold til sin dukke, Tormod. Et av stykkets kløktige grep er utforskningen av en tenårings underspilte smerte og vonde i møtet med tragedien det er å først miste faren, for så bli avvist av moren. Spørsmålet er om Jonas er på randen av et sammenbrudd og forsøker å drive alle til vanvidd, eller om noe langt verre tatt bolig i Tormod på hans høyre hånd, noe like demonisk som et tenåringsopprør kan være.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Tormod er en råtass uten filter, og Kristian Winthers oversettelse ivaretar den skitne, aggressive sjargongen i stykket, den politisk ukorrekte og nedlatende sexismen og satiren som rammer under beltestedet. Frank Kjosås’ regi er som i hans forrige «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» sterkt sentrert rundt tekstens mange lag. Han har trolig kuttet mye dødtid og gjort det mer universelt enn Askins originalstykke, som var lagt til et lite gudfryktig småsted i Texas, trolig ikke så ulikt Cypress der han selv vokste opp, langt fra noe som helst slags teatermiljø. Kjosås løfter sin versjon av «Hand To God» opp på et plan preget av effektivitet, doble bunner og mildt sagt truende atferd. Du er ikke et sekund i tvil om at tøydotten på Jonas’ hånd er troendes til å kveste en mann for livet, enten han er prest eller en dårlig kamerat.
Les også: Kunstnere gjør opprør mot Erna: – Vi krever at hun beklager (+)
På en trang og minimal scene åpnes stykkets tematiske bredde gjennom regi og godt skuespill. Særlig er Winther glitrende i måten han med ulike stemmeleier og fysisk smidighet samkjører «duoen» Jonas og Tormod i en sømløs samstemmighet der djevelen bokstavelig talt er i detaljene. Samspillet mellom Lyrån og Leines er også godt, og det er helt i stykkets natur at hadde den seksuelle maktutøvelsen mellom de to hatt motsatt kjønns- og aldersfortegn, ville det hele sett ganske så annerledes ut. Slik utfordrer «Hand To God» på den ene siden normative etiske oppfatninger, men i videre forstand handler det om mye mer enn å bedrive faenskap. Et spørsmål er hvorvidt Jonas er god eller ond, eller om det er faktorer som alle bærer med seg og om bare tilfeldighetene avgjør hva som til enhver tid får utløp. Det er et stykke som absolutt handler om sorg, om fortrengte følelser og psykotisk atferd, framstilt gjennom dype lag med svart humor og ren og skjær horror i form av en hånddukke. Det er til tider fryktelig morsomt, og slett ikke uten den ubestemmelige kultfaktoren som har bidratt til å gjøre stykket til et sjeldent teaterfenomen.