TEATER
«Tonje Glimmerdal»
Det Norske Teatret
Regi: Ivar Tindberg
«Tone Glimmerdal» er den andre boka til forfatteren Maria Parr. Den første, «Vaffelhjarte», er allerede dramatisert for TV. Begge er fabelaktige fortellinger om barn som må ta litt ekstra ansvar, som appellerer like godt til voksne og barn. Det samme gjør også «Tonje Glimmerdal» som teaterforestilling.
Ni år gamle Tonje er det eneste barnet i Glimmerdalen. Hennes beste venn er 74 år gamle Gunnvald, som lar henne være testkjører for hjemmelagde rattkjelker. Hennes verste fiende er Klaus Hagen, innehaver av stedets helsecamping. Siden han synes at «det kan aldri bli for mye penger», passer ikke barn inn i forretningsmodellen hans. Han spilles med stor overbevisning av Geir Kvarme, så ufordragelig at vi ikke kjente igjen skuespilleren før vi så navnet hans i programmet etterpå.
Tonje selv er framstilt med entusiastisk, samvittighetsfull friskhet av Heidi Ruud Ellingsen, som klarer det viktigste kunststykket i barneteater - å få oss til å glemme at hun er nesten 20 år eldre enn hun liksom skal være. Nils Sletta er flott som hennes gamle kamerat. I en godmodig rolle om ligner veldig på den han hadde i «Vaffelhjarte» på TV.
Scenografien til Unni Walstad er fabelaktig. Den sunnmørske bygda mellom fjorder og fjell er bygget opp i miniatyr, og vi kommer aldri til å stusse et sekund over at reiser med ferje, fly og helikopter utføres med leketøy. Tonje Glimmerdal i susende fart på rattkjelke, eller flygende på ski over scenen, er derimot halsbrekkende realistisk. Barna kommer til å elske disse effektene. Noen vil synes det beste med hele stykket er en kaffekjele som blir sprengt med fyrverkeri. Andre vil oppleve en handling som lenge er så hjerteskjærende at det gjør vondt. For denne forestillingen har flere lag.
Tonje er blitt omtalt som en sunnmørsk Pippi Langstrømpe. Det røde håret og livsgleden er lik, men Tonje har ikke superkrefter. Hun må løse problemene rundt seg med pågangsmot og sosial intelligens. Hovedtemaet i stykket, i alle fall for de voksne, er at Gunnvald har datteren Helga Adelheid (Marit Adeleide Andreassen) som han ikke har sett på mange år, som kommer tilbake til bygda for å selge gården videre til Klaus Hagen når faren havner på sykehus. Ellers vil hun ikke ha noe med omgivelsene å gjøre. Vi skjønner jo hvordan dette skal ende, det er måten det ordner seg på som er så rørende imponerende.
En bonus for mange er Bernhard Ramstad opptreden som Nils, med akkurat den samme framtoningen som i «The Fox» der han sitter og stråler klokskap. Det er også han som får formulere den store setningen som er selve budskapet i «Tonje Glimmerdal», som tar den videre inn i evigheten i norsk litteratur: «Det - er - aldri - barna - sin - feil», uansett hvor mye galt de voksne gjør.
For de voksne gjør mye galt i «Tonje Glimmerdal». Uten å avsløre for mye, kan vi si at Tonje ordner opp med hjelp fra store og små venner, og ikke minst fra musikken (som er komponert av Ragnhild Furebotten og Tore Bruvoll). Det blir umulig å være uberørt av felene som let, så barna jublar og dei voksne gret, hvis vi tar sjansen på å omskrive den gamle visa. Vi ber også om unnskyldning for formuleringen av den siste konklusjonen - «Tonje Glimmerdal» på Det Norske Teatret er rett og slett glimrende. Romanen er allerede en kvalifisert klassiker. Teaterstykket kan godt følge etter inn i historien.
geir.rakvaag@dagsavisen.no