Kultur

Grovkornet fjas

Liker du teater der minst to dører smeller samtidig og den ene treffer en stakkar midt i planeten, er «En tjener for to herrer» perfekt underholdning.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«En tjener for to herrer»

Av Richard Bean, basert på Goldonis stykke fra 1743

Regi: Kim Haugen

Scenografi: Milja Salovaara

Med: Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Henriette Faye-Schjøll, Trond Høvik, m.fl.

Oslo Nye Teater

Ensemblet på Oslo Nye Teater må fortsatt finpusse timingen i høstens storsatsing, men Bjarte Hjelmeland er på plass og da er mye unnagjort, for han alene kan bære en forestilling selv når historien spriker som staur i en politikerfavn. Til og med når publikum stikker kjepper i hjula (hvem i all verden svarer ja på spørsmål om noen blant publikum har en brødskive å gi bort?) improviserer han med glans, og leverer replikker som overgår manus. Stykkets grovkornede framtoning er da også en forutsetning for at humoren skal fungere på aller enkleste plan. Her er ingen subtil undertekst som løfter nivået i de partiene særlig i starten, som slurer lik en halvtrimmet moped uten styringsfart.

«Lavterskelkomedie», skriver teatersjef Kim Bjarke i programmets forord. Vi antar han mener teater som verken trenger forklaring eller invitasjon. Carlo Goldinis 1700-tallsstykke ble i 2011 bearbeidet av britiske Richard Bean til en farse med handling lagt til 1960-tallets Brighton. Denne har Bjarte Hjelmeland oversatt og fornorsket med handling lagt til Sandefjord der lokale småkjeltringer i 1963 får besøk av Oslo-gangstere med foreldet Stein Riverton-koloritt. Handlingen er så enkel at vi ikke engang skal prøve å gjenfortelle den, utover at den alltid sultne Frank (Hjelmeland) får jobb som tjener og assistent for to av de besøkende samtidig, som ikke skal vite om hverandre. Og midt i dette flere parallellintriger med ulykkelig kjærlighet, pengesorger, mord, løgner og falske identiteter. Folkekomedie er en langt bedre beskrivelse enn det noe ladede lavterskel, fordi folkekomedien i det minste hedrer oppsetningens hensikt som utelukkende er å more folket. Hjelmelands små metastikk om teatertradisjonen commedia dell’arte til publikum gir klar beskjed om at her skal det ikke leses mer inn i stykket enn det man ser. Og til tider er det morsomt nok, fysisk abrupt, lattervekkende, herlig plumpt og med en og annen briljant detalj. Sistnevnte leveres av skuespillere som behersker formelen, selvsagt Hjelmeland selv, men utover han skinner særlig Petter Vermeli som den sleskt sjarmerende og elskovssyke rømlingen Sigurd Stabell. Vi nevner også Henriette Faye-Schøll som bokholdersken Laila, Ingvild Holthe Bygdnes som fyller en komisk sjablong med personlighet, og ikke minst Sindre Postholm som med presis komisk mimikk og beinstokking agerer den utgamle servitøren Affen, en «Hotell i særklasse»-variant på vertshuset der mye av handlingen utspiller seg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Andre elementer er verre å hengi seg til, og da særlig vitser og stereotypier rundt kjønn og legning. Det vanskeligste av alt er å forstå hvorfor de går til det skritt å nærmest unnskylde den arkaiske humoren når hele stykket står og faller på folkelig lytehumor? En «framtidstale» fra «rødstrømpen» Laila om hvordan verden om 20 år (fra 1963) vil ha kvinnelige statsråder og åpne grenser for alle uansett hudfarge og legning, og at alle former for populisme skal slås ned på, kan knapt tolkes som annet enn et schizofrent bud om at helst vil også dette ensemblet lage relevant, samfunnsaktuelt teater, men dessverre kan de ikke det fordi publikum vil ha uforpliktende, fordomsfull moro uten tidsaktuell brodd. Idet humoren dateres femti år tilbake i tid, da ordet homo var lattervekkende, gamle menn tok unge jenter på puppen, blondiner var dumme og ingen scene komplett med mindre en dør føk opp idet en annen smalt igjen, nedvurderes også publikum.

Malurt til side, der er når begeret flyter over i de mest koreograferte scenene, at Kim Haugens regi strammes til og stykkets instinktive puls imponerer. En lang «lunsj for to herrer»-sekvens med kreativ assistanse fra salen er stykkets høydepunkt, og kanskje er det lurt å advare først som sist: er du lite glad i oppmerksomhet, så ikke be om en plass i nærheten av en svært sulten og oppfinnsom Bjarte Hjelmelands fysiske rekkevidde fra scenen. Men når stykket oppfattes som ujevnt, skyldes det også forestillingens husband som «kommenterer» handlingen med tidsriktige låter (inkludert «Ola var fra Sandefjord») mellom sceneskiftene. La gå at rockabilly-frontmann Zelimir Kulisic har gått gradene som bilferjemusiker, men det betyr ikke at trioen han leder – med den mer enn habile (stå)bassisten Roger Allan Ivin – behøver å låte som om de har koblet lyden til en dykkerklokke. Scenemessig står de for en vel striglet og brylcremkjemmet «attitude», mens ensemblet for øvrig agerer gjestemusikere med publikumsappell. Først etter pausen kom bandet seg denne kvelden opp fra knestående ved å gi litt mer jern på scenen. I så måte står i grunn innsatsen godt til resten av oppsetningen, der høydepunktene ikke kan skjule et litt halvhjertet kneløft.