Ingeborg Sundrehagen Raustøl og Oddgeir Thune i den første av sju samproduksjoner Det Norske Teatret har med Dramatikkens Hus.

Fragmenter av en ulykke

Vanlige menneskers opplevelse av en katastrofe skildres vakkert, men ikke overbevisende på Det Norske Teatret.

 

4

TEATER

«Åstaddikting»

Av Eirik Fauske

Regi: Kai Johnsen

Med: Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Hilde Olausson, Oddgeir Thune, Elisabeth Sand, Sara Khorami

Scene 3, Det Norske Teatret

Eirik Fauske skrev opprinnelig teksten til Åstaddikting som en beretning om togulykken ved Åsta stasjon i 2000, der nitten personer døde og flere ble såret. Nå har denne teksten blitt til en fortelling mer generelt om mennesker rundt og i en ulykke, om hvordan øyeblikkene egentlig er alt vi har, men også er det som kan endre alt for alltid.

Åstaddikting er skrevet som en rekke fragmenter av dagligdagse norske liv. Mennesker som møtes og skilles, som spiser frokost, snakker i telefonen og reiser på hytta for å fiske. Mennesker som kjører tog, som er på vei. Men i alt det dagligdagse skjer også katastrofer, og de blander seg inn i det daglige drivet, nesten usynlig, men også med smertens tydelige avtrykk. Det skulle kanskje ikke være mulig å lage uengasjerende teater om noe som er oss mennesker så nært, men akkurat det har de klart på Det Norske Teatrets scene 3.

Kai Johnsens regi er naken og avslørende i all sin enkelhet. Kanskje er den altfor avslørende for Fauskes tekst. Lyset er sparsommelig, vi ser knapt et ansikt, bare omriss av kropper. Skuespillerne beveger seg i det halvt opplyste rommet en og en eller i gruppe. De går og står på linje, som et tog, som trær i en skog, som mennesker, som hvem som helst av oss. Her finnes ingen enkeltkarakterer, bare skikkelser som forteller og er bærer av de ulike fragmentene. I en slik regi, der de teatrale virkemidlene er så få, kreves det en skarp, sterk og rørende tekst for å nå fram. Og der synes jeg ikke Eirik Fauskes teatertekst når opp. At den er så fragmentert er fint, men ordvalg, bilder og problemstillinger er ganske forslitte. Her er hjerter som banker og snø som faller, mennesker som forsøker å gripe øyeblikket, som lurer på om det er noe mer etter dette livet. Jo, det er gjenkjennelig, men ikke noe mer enn det. Jeg føler nærmest at jeg har hørt alt sammen før. Jeg røres ikke av fortellingene som utspiller seg på gulvet, jeg vekkes ikke og utfordres ikke, verken idémessig eller språklig. Johnsens regi er i seg selv vakker, men denne fortellingen, i denne lite dristige ordlyden, kunne trengt litt mer hjelp og støtte av teatrets virkemidler.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Åstaddikting er den første av sju samproduksjoner Det Norske Teatret har med Dramatikkens Hus, som både utvikler og har visninger av nye teatertekster. Mange av disse visningene synes jeg også kan være uengasjerende, noen ganger fordi de ikke er helt ferdige. Derfor hadde jeg håpet at en teatertekst som ble tatt inn i varmen ved ett av de store teatrene, hadde hatt mer å by på, både av tankegods og finish. Nå vel – det er fortsatt seks produksjoner igjen, så kanskje kan vi håpe på en sensasjon ved en senere anledning?