4
TEATER
«Borkman»
Av Henrik Ibsen
Regi: Jan Bosse
Med: Jan Sælid, Laila Goody, Marika Enstad, John Emil Jørgensrud, Marian Saastad Ottesen
Nationaltheatret, Amfi
I «Borkman» på Nationaltheatrets amfiscene gir den tyske regissøren Jan Bosse lekenheten fritt spillerom, uten å miste maktspillets strukturer av syne. Dermed er det åpent for en tragikomedie tilpasset vår tid, hvor kompleksiteten i figurenes intensjoner gjør oppsetningen tidvis glitrende. Bosses bearbeiding av klassikeren og måten han bryter ned veggene mellom scene og publikum, skaper interessante spenninger og overrumplende overraskelser, og best fungerer det når han lar tekstens dype lag skinne gjennom uten staffasje. De mest ekspressive grepene til den egenartede instruktøren, som debuterer på Nationaltheatret etter å ha satt opp blant annet «Peer Gynt» og «Hedda Gabler» i Hamburg, blir imidlertid litt i overkant støyende.
Les også: Borkman i thrillerformat
«John Gabriel Borkman» fra 1896 er Henrik Ibsens nest siste stykke, og er en utforskning av såvel makt som forfengelighet og higet etter å fri seg fra fortiden. Det er tidløs tematikk, og det er lett å finne klare paralleller også til nåtidens maktstrukturer. Jan Bosse forsterker effekten av de ulike konfrontasjonene i stykket ved å konsentrere handlingen om trekanten Ella, Gunhild og Borkman. Han har ikke bare fjernet fornavnene fra tittelen, han har også fjernet de fleste perifere skikkelsene i rollebesetningen. Han framstiller hovedpersonene som usympatiske karikaturer, som igjen bidrar til å forsterke stykkets komiske sider, både de åpenbare og de latente. Borkman selv er banksjefen som seksten år før stykkets handling styrtet fra et liv i rikdom og berømmelse. Han ble sveket av sin egen advokat og fengslet for underslag. Bankens kunder tapte alt de hadde i en fallitt som har brennmerket Borkmans familie for all ettertid. De siste åtte årene har han bodd på loftet på gården der kona Gunhild regjerer i første etasje. De to har ingen kontakt, og Borkman går heller aldri ut. Hvileløst kretser han rundt sin egen akse av selvmedlidende bitterhet, mens «Dance Macabre» spilles som en forskrudd allegori over menneskets forgjengelighet, som et dødens forvarsel.
Heller ikke den voksne sønnen Erhart (John Emil Jørgensrud) har noe særlig kontakt med faren, men er likevel en svært sentral brikke i Borkmans raljerende, desperate tankespinn rundt hvordan han skal gjenerobre makt og posisjoner. Stillingskrigen mellom ektefellene og sønnen - der alt handler om å legge skylden for misæren på andre enn seg selv – får en ny dimensjon når Gunhilds tvillingsøster Ella kommer for å vinne Erhart over på sin side. Hun ble i sin tid sveket av Borkman, som valgte søsteren istedet for den store kjærligheten. Alle ser de nå Erhart som siste mulighet for sin egen framtidige lykke, men selv søker Erhart – en skjeggete «hipster» som vil gjenerobre sin egen ungdom – lykken hos byens «femmes fatale», den røytende og enormt selvsikre Fanny, spilt med komisk bravur av Marian Saastad Ottesen.
Jan Sælid spiller ut Borkman-rollen som et frådende, såret dyr, en urkraft av hat som kun matches av den forakten Gunhild har ovenfor Borkman, og som også rettes mot søsteren. Det er voldsomme krefter i spill når de to søstrene – frydefullt fanget av Laila Goody og Marika Enstad –tørner sammen over den uforløste fortiden, og en «sønn» som begge vil eie med hud og hår.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Visuelt skaper Bosse og scenograf Moritz Müller fantasifulle tablåer, svært vakre etter hvert som scenen – det vil si hele rommet – dekonstrueres i skjæringspunktet mellom publikum og aktører, der også ekkoene fra fortidens gjengangere veves inn i handlingen. Til tider går fantasibruken og publikumsmanipulasjonen av skaftet, som når Jan Sælid gis anledning til å skru volumet på full styrke både hva gjelder skriking, mimikk og kroppsspråk. Det blir i meste laget, men når stykket likevel ikke føles overdrevent frenetisk som helhet, er det takket være dialogens sterke egenvekt og fordypende partier hvor intensiteten og lummerheten i tematikken får tid til å feste seg. Slik blir «Borkman» en kontrastrik forestilling der avstanden mellom humor og alvor og lys og mørke er like kort som mellom skuespillere og publikum.