Pinocchio er rørende fremstilt av Hanne Gjerstad Henrichsen, her med Ivar Nergaard og Elisabeth Moberg. FOTO: GISLE BJØRNEBY/RIKSTEATRET

Fortryllende om gutter og planker

Hatten av for Riksteatrets Pinocchio!

TEATER

«Pinocchio»

Av Carlo Collodi

Regi: Teodor Janson

Scenografi: Kathrine Tolo

Med: Hanne Gjerstad Henrichsen, Elisabeth Moberg, Ivar Nergaard, m.fl.

Riksteatret


Carlo Collodi skrev barneboken om Pinocchio i 1883, og siden den gang er fortellingen gjort i mange versjoner, både på film og på verdens teaterscener. Pinocchio er han som får lang nese når han lyver, og som sakte, men sikkert, gjennom å gjøre feil og lære av dem, forvandler seg fra å være en tredukke til å bli en ekte gutt. Men historien som tredukken som langsomt blir et ekte menneske, handler også om oss selv, om hvordan vi utvikler oss og blir mennesker. Det går jo en grense for oss alle mellom å være en treskalle og å være et menneske.

«Pinocchio» er ikke lettvint-teater. Det er en omfattende fortelling med mange markante karakterer. Det er en meget tydelig moral, og alle enkeltscener er lange og har ganske omfattende innhold. Samtidig åpner stykkets rikdom for en uendelig mengde påfunn, og regissør Teodor Janson og resten av hans team på Riksteatret er her i sitt ess. Hva de har greid å trylle fram, er til å ta av seg hatten for, både en gang og en gang til.

Regissør Janson hadde for noen år siden stor suksess med «Peter Pan» på Det Norske Teatret, og det er noe av den samme ånden som hviler over hans arbeid med «Pinocchio». Her har han mindre plass å boltre seg på og færre tekniske effekter enn i «Peter Pan», men den magiske stemningen er der allikevel. Scenograf Kathrine Tolo har dessuten truffet blink med sine eventyrlige kostymer og scenebilder. Bare det å se hvordan alle fortellingens mange ulike miljøer nærmest triller ut av en gammel sirkusvogn med malte trepaneler inni, er en fryd for øyet. Og musikalsk er det tatt et dristig valg ved å bygge sangnumrene på allerede kjente klassiske verk, men også dette lander stødig. Når det føles like passende å høre Richard Strauss’ «Also sprach Zarathustra» i denne forestillingen som i Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey», så kan man liksom ikke klage.

Ensemblet som beveger seg på Riksteatrets scene, ser ut til å ha det morsomt. Ivar Nergaard er en intellektuell «gresshoppe på to meter kledd i dress», som han selv sier. Elisabeth Moberg er en frodig og frimodig fe, og Ingolf Karinens godslige Geppetto er det vanskelig ikke å bli glad i. Historiens fortellere, Håkon Moe og Kristian Winther, setter også en ekstra spiss på dette eventyret og skaper sammenheng og forståelse i et omfattende stoff. Hoved­personen selv, Pinocchio, er rørende fremstilt av Hanne Gjerstad Henrichsen. Selv om det er mange flotte karakterer i denne oppsetningen, er det er nesten synd at hennes Pinocchio ikke får ta større plass i fortellingen. Pinocchio er både søt og sjarmerende, men hans utvikling til å bli et ekte menneske kommer tydeligere fem gjennom karakterene rundt ham enn gjennom ham selv. Som det ekte mennesket Pinocchio etter hvert blir, burde han kanskje lært seg å ta mer plass.

Stykket har som nevnt en tydelig moral; tro på deg selv, tenk gode tanker, hjertet ser forskjell på gutter og planker. Nå er det verken trendy eller gøy med for mye moral, men den hører nå engang hjemme i denne historien, og den føles heller ikke spesielt påtrengende fordi den gripes an med humor og varme. Pinocchio er blitt både rørende og rasende festlig teater. Alle rundt om i landet som får besøk av denne forestillingen, har absolutt noe å glede seg til!

Turnépremiere onsdag 7. oktober i Egersund. Spilles over hele landet.