5
TEATER
«Gjengangere»
Av Henrik Ibsen
Regi: Bentein Baardson
Riksteatret
Henrik Ibsens «Gjengangere» ble møtt med bestyrtelse da den kom ut i 1881, men stykkets gruoppvekkende effekt har av naturlige historiske årsaker tapt seg, selv om flere av dramaets problemstillinger fortsatt er betente. Og spørsmålet er jo hvordan vi på nytt skal kunne ta stykket til oss og berøres av det, fortsatt føle en snev av gru. Bentein Baardson og hans fenomenale lag av skuespillere svarer i sin nye oppsetning med å tilføre stykket et vedvarende emosjonelt trykk, der et følsomt nærportrett av fru Alving og alt hun gjennomlever, er sentrum for oppsetningen. Og dette er et veldig godt svar.
I Baardsons regi er «Gjengangere» blitt et fortettet kammerspill. Det er kuttet merkbart i teksten, og fokuset er særlig rettet mot fru Alving (Gjertrud Jynge) og de følelsene hun gjennomlever når fortiden rulles opp og dens konsekvenser brer om seg med tragediens hastighet, som vil si i løpet av noen timer. At vi kommer så nær en enkelt karakter, som for øvrig er glitrende tolket av Jynge, gjør at vi på nytt kan oppleve noe av den gruen stykket opprinnelig skapte. Jynges fru Alving er både livsglad, sårbar, mektig og maktesløs, og det dirrer i rommet av den indre spenningen hun føler når hun gradvis innser konsekvensene av ektemannens eskapader og egne valg. Fru Alving har prøvd å ta kontroll og styring over sitt eget liv, men er maktesløs mot omgivelsene. Og det kjenner vi.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fortettingen og kuttingen i dramaet går dessverre på bekostning av andre karakterer, som for eksempel Regine (Madalena Sousa Helly-Hansen). Regine er også den mest utydelige i denne forestillingen, hvem hun er, hva hun vil. Karakterene for øvrig er godt avstemte mot hverandre. Gunnar Eirikssons Osvald er både vital og livstrøtt, Per Egil Askes Engstrand vipper hele tiden mellom det tragiske og det komiske, og i dialogene mellom fru Alving og pastor Manders (Lasse Lindtner) er intensiteten så sterk at vi nærmer oss Strindberg i styrke. Og igjen føles en gru, en livssmerte og et mørke.
Dette er skuespillernes forestilling, og den lekre men også minimalistiske scenografien (Bård Lie Thorbjørnsen) bygger i hovedsak oppunder kammerspillstemningen og følelsen av nærhet til karakterene. Om bruken av store skygger på veggene bare er en klisjé eller en homage til de første ekspresjonistiske «Gjengangere»-oppsetningene, blir jeg derimot ikke enig med meg selv om. Vi er blitt vant til å se Ibsens dramaer klippes opp og settes sammen på nytt når de iscenesettes – men de tåler det. Det disse dramaene kanskje tåler dårligst, er å bli tatt i med silkehansker, noe som skjedde i den altfor glatte og perfeksjonerte danseversjonen av Gjengangere, «Ghosts», ved Operaen nylig. I Riksteatrets forestilling har man gått røft til verks i kuttingen og skapt en visuelt vakker men samtidig følelsesmessig tøff og vond iscenesettelse som stoler på at Ibsens fortelling har kraft i seg selv til fortsatt å røre ved oss. Og det gjør den.
For spilleplan, se Riksteatrets nettsider.