Kultur

Forbrytelse og moro

Tredje og siste del av Klassikere for kids på Black Box har blitt en sprikende affære.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Klassikere for kids: Forbrytelse og straff»

Regi: Hildur Kristinsdottir

Tekst: Eirik Willyson

Scenografi: Petter Alstad, Bård Vaag Stangnes

Med: Josephine Kylén-Collins, Lars August Jørgensen, Camilla Vislie og Kim Atle Hansen

Black Box

Etter å har skapt kritikerroste iscenesettelser av klassikerne «Faust» og «Til fyret» for ungdom, har nå regissør Hildur Kristinsdottir kommet til tredje og siste del av prosjektet Klassikere for kids. Denne gangen er det romanmastodonten «Forbrytelse og straff» av Fjodor Dostojevski som settes i scene. Forestillingen retter seg mot kids fra tretten år, og ja, det finnes tretten-fjortenåringer som har lest romanen. Andre vil antagelig aldri komme til å ta i boken engang. Å skape en forestilling som kan møte interessene til en så broket målgruppe som ungdom, er en enorm utfordring. Ensemblet på Black Box har skapt en tredelt forestilling hvor intensjonene er gode, men virkemidlene spriker, og dermed går ikke produksjonen helt hjem, verken kunstnerisk eller pedagogisk.

I forestillingens første del spilles en svært forkortet versjon av romanen ut foran publikum. Bokens nitten karakterer er kuttet ned til fire, og det er de mest sentrale begivenhetene for romanens handling som er beholdt: Hovedpersonen Raskolnikovs bakgrunn, hans antatte motiv for å myrde en pantelånerske i St. Petersburg, selve mordet, innrømmelsen og straffen i Sibir. Iscenesettelsen trekker ikke i noen bestemt retning, og aller mest synes jeg den klarer å gjenskape romanens langtekkelighet. De få utvalgte scenene tar en og en halv time å spille, og hovedsakelig synes jeg de reflekterer Raskolnikovs replikk «Jeg gjør ingenting fordi jeg snakker for mye». Det blir mange ord og for liten virkning, og mer som en illustrert roman enn en forestilling.

I andre del stenges publikumsamfiet, og vi tar alle del i det som skjer på scenegulvet som har blitt omgjort til et meningenes tivoli, med paroler og popcorn, håndbak-konkurranse og et band som spiller punklåter. Publikum oppfordres til å bidra med ord til en låt, og noen får selv være med i bandet. Det er tydelig at det ligger en «deltakelse som vei til læring»-pedagogikk bak dette, men hele seansen på scenegulvet oppleves som et organisatorisk kaos hvor man aldri har helt oversikten over hva som skjer hvor og hvorfor. Regissør Kristsinsdottir er hjertelig til stede hele tiden, snakker og geleider, men det flyter allikevel ut. Når det hele kulminerer i dans, først til 80-talls-synth, så til tekno, har St. Petersburg forvandlet seg til en russebuss. Allikevel vil jeg heller være med og danse enn å dvele ved Raskolnikovs etiske grublerier. Kanskje ville en gjennomsnittlig trettenåring også det? For å skape et engasjement for Dostojevskis klassiker ville jeg i alle fall satset på en sprekere og mer fengende forestilling enn å sukre den langtrukne pillen med punk, synth og tekno.

Forestillingens tredje del er et brev fra regissøren til publikum som vi får når vi går. Her forteller hun hva hun vil med forestillingen, og jeg synes at det blir et pedagogisk knep for mye. I tillegg til å ville vise publikum «teatrets og kunstens magiske kraft og muligheter», skriver hun at hun vil vekke den enkeltes eget engasjement og egen stemme og samtale om viktige etiske spørsmål. Selv tror jeg det kunne vært lurt å ikke prøve så hardt. Gi kidsa god kunst – det holder i lange baner.