Kultur

Erik Poppes teaterdebut: En blytung stein i lomma

At Erik Poppe debuterer som teater-regissør med en komedie, er overraskende. At komedie viser seg å ikke være hans sterkeste kort, er derimot mindre overraskende.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Stein i lomma»

Av Marie Jones

Regi: Erik Poppe

Med: Hallvard Holmen og Øystein Martinsen

Riksteatret

«Stein i lomma» (eller «Stones in his pockets») fra 1996 er en av vår tids mest suksessrike komedier. I Norge har den vært satt opp hele syv ganger, og mange husker nok med begeistring Øystein Røger og Kåre Conradis spretne og kjempemorsomme variant som spilte og spilte sesong etter sesong på Nationaltheatret.

«Stein i lomma» handler om de to statistene Jakob og Charlie som er med i en storfilm som spilles inn på det lille stedet der de bor. De to skuespillerne spiller alle karakterene vi møter; alt fra eldre statister, til filmstjerner, regis- sører og innspillingscrew. Ja, dette er en komedie om tåpelige kjendiser og vanlige folk med kjendisdrømmer. En komedie der den store verden møter lokalsamfunnet. Men også en svart komedie om et plutselig selvmord.

Mye av det opprinnelige stykkets letthet og karakter har dessverre gått tapt i denne norske bearbeidelsen, gjort av Ragnar Olsen, der handlingen er lagt til et lite, fiktivt sted i Nord-Norge. I flere av karakterene ligger det en erkenorsk Oluf-humor og lurer, og i fornorskingen er også referanser til filmen «Ni liv» og Berlevåg mannskor skrevet inn. Det er en både sidrumpa og utdatert «oppfrisking» av den opprinnelige historien. Reeldansingen i stykkets siste halvdel er dessuten erstattet med halling. Reelens lettbenthet og assosiasjoner til alver som danser florlett over et vann i skogen er erstattet med trauste, maskuline kast og hopp. Det er ikke helt det samme. Og i en lett, men svart, komedie som dette, gjør det virkelig ikke susen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Øystein Martinsen og Halvard Holmen skal ha for jobben de gjør med å spille femten ulike karakterer, bare de to. Allikevel er det et fåtall av karakterene som virkelig sitter som et smell. I starten går til og med vekslingene mellom de ulike karakterene tyngre enn man kan drømme om i dette stykket, og lenge frykter jeg at det ikke vil bli morsomt i det hele tatt. Heldigvis blir det det etter hvert, særlig på grunn av Øystein Martinsens aldeles herlige tolkning av innspillingsassistent og statistansvarlig Anne. I kroppsspråk og stemmeleie lever han ut hennes både naive og nervøse skikkelse. Hun har kontroll, men har overhodet ikke kontroll. For Anne vil jo opp og frem, det er bare så mye frem og tilbake før det en gang vil gå oppover. Og det merker vi, og vi elsker det. Men dessverre er Anne den eneste karakteren som virkelig har karakter i denne oppsetningen. Jack og Charles er så allmenne at det er lett å glemme hvem de er i serien av skikkelser, og Hallvard Holmens gestalting av den svenske filmstjernen Helena Löfgren, som kunne blitt et glansnummer, minner i stil mest om de improviserte karakterene til Hasse Hope og Erik Solbakken i «Karl Johan». Morsomt der, men oppleves som for lite utviklet her.

Les også: – Han har vist Utøya respekt

I en god svart komedie skal det mørke skinne gjennom det lyse, og de to motpolene skal fremheve hverandre. Men i denne oppsetningen er det som om Erik Poppe har gravd seg for mye ned i det mørke. Han har ønsket å gå mer inn i alvoret i denne fortellingen, men så har han også mistet mye på veien, nemlig lyset som får det mørke til å skinne. Derfor er det til tider rett og slett like grått som åpningsbildets tåkelagte rom med en stor grå (!) treplatting på scenegulvet foran Per Fronths nasjonalromantiske landskapsmaleri i jordfarger.

Det er mulig denne forestillingen vil gjøre suksess blant publikum i Nord-Norge når Riksteatret tar den med dit. Ragnar Olsens bearbeidelse har blitt brukt av Hålogaland teater tidligere. Men at en regissør som Poppe, som jo virkelig har evne til å fortelle aktuelle historier som angår oss, klarer å bidra til at en i utgangspunktet elegant komedie virker tung og utdatert, det er for meg et stort mysterium.

Turnépremiere i Flekkefjord i kveld, spilles landet rundt utover høsten. For komplett spilleliste, se riksteatret.no.