Årets mesteraften med Kylián og Nasjonalballetten avrundes med såpe­bobler, parykkpudder og Mozart. FOTO: ERIK BERG

En overdose Kylián

Noen ganger blir det både for mye og for lite av det gode.

 

4

DANS

«Mesteraften Kylián: Black And White»

Seks koreografier av Jirí Kylián: «No More Play», «Petite Mort», «Sarabande», «Falling Angels», «Sweet Dreams», «Sechs Tänze».

Musikk: Anton Webern, Wolfgang Amadeus Mozart, Johann Sebastian Bach og Steve Reich

Med: Nasjonalballetten

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

Det er noe besnærende ved tanken på at noen koreografier er 20-30 år gamle og fortsatt lever i beste velgående. Dans er jo en øyeblikkets kunst, og at det finnes noe varig, altså koreografier som lever lange liv, også innen samtidsdansen, er både vakkert og godt å vite. Kyiláns Black and White består av seks koreografier som har levd en god stund. Enkeltvis er de blitt danset mange ganger av ballettkompanier over hele verden. Man kan også finne en DVD der de seks Black and White-koreografiene finnes – de har nærmest klassikerstatus. Allikevel er dette første gang de danses samlet utenfor Nederland, der Kylián har hatt størstedelen av sitt virke som koreograf.

Så jeg hadde forventet at jeg skulle bli blåst av banen av denne Norgespremieren. Når så ikke skjedde, kan det ha mange årsaker. Tanken har slått meg at tida kan ha løpt fra disse koreografiene. Black And White er lite kontroversiell med tanke på tematikk: Forholdet mellom mann og kvinne, kjønnsroller og -stereotypier, flokk og individ, lys og skygger. Og disse temaene er heller ikke så kontroversielt behandlet. Men det som først og fremst slår meg, er at formspråket i de ulike koreografiene er altfor ensartet. Ulike stjerneformasjoner, fuglelignende bevegelser, kryssformasjoner og solodans foran en gruppe på rekke går ofte igjen. Det også er sjelden å se koreografier på Operaen som i så liten grad får fram enkeltdanseres personlige uttrykk. Her kan vi unntaksvis skimte et eksepsjonelt nærvær i de aksentuerte bevegelsene til Stine Østvold i hennes korte parsekvens med Scott Casban i «Petite Mort» – et øyeblikk av ren tilstedeværelse i en rekke av koreografier hvor danserne fremstår skuffende homogent. Aner man en viss ærefrykt for koreografen? En redsel for å trenge igjennom de fastlagte mønstrene? Jeg vet jammen ikke.

De ulike koreografiene bindes sammen av noen stadig tilbakevende barokk-kjoler (som kan trilles ut og inn som en type stativer) som skaper et miljø rundt dansere og et rom for refleksjon hos betrakteren. Kjolene kan leses som påklistrede kjønnsroller, som tradisjoner og konvensjoner mer generelt, som et bilde på kvinnen og det kvinnelige eller som menneskets trang til å ha noe å gjemme seg bak. De mange ulike lesemåtene synes jeg skaper en spennende gåte i forestillingen som man gjerne vil knekke – uten at det egentlig lar seg gjøre.

Og ingen danseforestilling uten noen favoritter. I første koreografi, «No More Play», er samspillet mellom danserne og Anton Weberns musikk så tight at det virker som om musikken kommer fra dansernes kropper. Dette er en spesiell og svært sjelden opplevelse, og jeg setter den høyt. Og selv etter en tyngre femretter klarer man jo også desserten, som i denne sammenheng er den siste koreografien «Sechs Tänze». Parykkpudder, såpebobler og Mozart fyller rommet, og det er lett og festlig, og helt annerledes enn i de foregående koreografiene.

Jeg konkluderer altså ikke med at Kylián er noen liten koreograf. Jeg tenker heller at de seks Black And White-koreografiene nok fungerer best hver for seg. At det blir for mye likt, og at danserne ikke får tre ordentlig fram med sine uttrykk. Trist, siden jeg hadde gledet meg sånn.