4
TEATER
«I is another»
Av: Lars Øyno
Regi: Lars Øyno
Scenografi: Thomas sanne, lars Øyno
Musikk: Lars Tore Pedersen
Med: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim, Jade Francis Haj, Krisiane Nerdrum Bøgwald
Grusomhetens Teater, Oslo
Av Inger Marie Kjølstadmyr
Arthur Rimbaud var den store franske fin de siecle-dikteren som etter et mildt sagt turbulent dikterliv viet resten av sine år til å være handelsmann i Afrika. Når Grusomhetens Teater nå har laget en forestilling basert på denne siste delen av dikterens liv, oppfatter jeg det som de vil utforske kunstnerlivets motstykke, sette det svermeriske opp mot det nytte- og resultatorienterte og stille spørsmål ved kunstens nytteverdi. Men der lykkes de ikke helt.
«I is another» peker på poeten Rimbauds «andre», nemlig handelsmannen. Og forestillingen presenterer et romantisert syn på handelsmannen Rimbauds liv. For selv om det er skjær i sjøen og skyer i horisonten i denne fortellingen også, er det visuelle og lydlige uttrykket i høy grad med på å skape en nesten litt naiv og enkel forestilling om det å være handelsmann i Afrika på tidlig 1900-tall.
Forestillingen er i stor grad preget av å være fysisk teater, mye i umiskjennelig Grusomhetens-stil. Det er dynamiske, store, mye bevegelser, for det meste utført av hele gruppen samlet. Ofte går det over i mer koreografert dans. Alt bølger og duver mykt og stort og langsomt, som om en hel ørken var i bevegelse. Det er fint, men også litt kjedelig. For sånn holder det frem gjennom hele forestillingen. Alle de åtte skuespillerne har ensartede kostymer (enten sorte dresser eller hvite bomullskjortler) og fremfører ofte de samme tekstene, bare med ulik intonasjon og stemmeleie. Tekstene er hentet fra brev og korrespondanser mellom Rimbaud og handelskontaker, Rimbaud og familie. Dessverre forsvinner mye av det som sies i mumling og hvisking, og de ulike stemmeleiene gjør teksten mer til et dekorelement enn noe som skal formidles og fortelles. Allikevel fremheves poesien og musikaliteten i ganske tørre handelskorrespondanser ganske tydelig, noe som bidrar til den nevnte romantiseringen og en estetisering av Rimbauds tid i Afrika.
Man skal kunne Rimbaud biografi veldig godt for å finne noe kjent i denne forestillingen. Her er lite handling, mest elementer og biter av det levde livet. Navnet på Rimbauds tjener Djami projiseres på bakveggen og messes siden av skuespillerne, et bilde av Rimbaud og noen for meg ukjente mennesker vises også opp, en kvinne i typiske 1890-tallsklær dukker opp uten noen klar agenda eller noe navn, en moské, en katt, en karavane av kameler vises som skyggeteater på veggene. Jeg vet bare ikke hvor og hvordan jeg skal plassere alle disse elementene i historien. Jeg strever med å knekke forestillingens kode, og til tider føler jeg meg nesten fremmed som publikummer.
Dermed er det også en nøtt hvor forestillingens verdisyn skal plasseres, om den holder en knapp på Rimbauds ene eller andre liv. På den ene siden viser den nevnte romantiseringen en slags oppvurdering av det å si fra seg dikterlivet, forlate kunsten. På den annen side sier jo forestillingen at det andre livet og «den andre» også er poesi, også er noe vakkert. Dermed blir heller ikke Rimbauds «den andre» noen annen, bare en variant av den samme personen, poeten. Og det er jo et poeng, men kanskje ikke det poenget Grusomhetens Teater ville frem til.
Mest av alt er dette teater som er vakkert på sitt vis – vakkert, men langsomt teater tett opptil det langtekkelige.