Kultur

Det er fortsatt Ales

Jon Fosses romanunivers i «Det er Ales» har fått nytt rom og ny energi på Det Norske Teatret, men er allikevel fortsatt er det samme.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Det er Ales»

Av Jon Fosse

Dramatisert av Maria Sand

Regi og visuelt konsept: Gianluca Iumiento

Med: Maria Sand, Elisabeth Sand, Oddgeir Thune

Scene 3, Det Norske Teatret

Jon Fosses 75 sider korte roman «Det er Ales» (2004) fanger i et sveip fem generasjoner, liv, død, kjærlighet og savn. Signe (her spilt av Elisaberth Sand og Maria Sand) mistet Asle (Oddgeir Thune) på havet for tjuetre år siden. Gjennom minner, syn og følelser gjenopplever Signe livet med Asle, men disse opplevelsene åpner også dører til en enda fjernere fortid, til besteforeldre og til oldeforeldre. Og til tippoldemor Ales.

Romanens kanskje mest geniale grep er hvordan synsvinkelen nesten umerkelig glir fra den ene karakteren til den andre. Den jevne strømmen av tekst holdes i samme stil uavhengig av synsvinkel, og det oppleves dermed som om en og samme bevissthet flytter fra den ene personen til den andre i generasjoner. I sceneutgaven av Det er Ales er denne effekten forsvunnet. Men til gjengjeld får vi mye annet tilbake.

Umiddelbart kan det virke som vi er langt unna Fosses vestlandske novemberlandskap på scene 3. I fargede neonbokstaver lyser «heime», «himmelen», «fjellet» og «fjorden», en tredemølle er med, likeledes et dukkehus, en barnedress, en lommelykt og neonfarget teip. Bortsett fra at det er minimalistisk, er det visuelle uttrykket så langt fra Jon Fosses tekst som man kan komme. Men allikevel føles teksten så hjemme her. Når Asle dør, blinker og blinker alle de ulike ordene i neon – og sjelden har jeg sett en mer effektiv måte å vise at alt står på spill, at jorden bever og himmelen faller, at allting deretter slukner og språket forsvinner.

Det er gjort mange grep, både scenografisk og spillemessig, som kunne distansert oss fra innholdet i teksten, men sant å si bringer denne oppsetningen det heller nærmere. Den velger med hell å fokusere på de dramatiske høydepunktene i boken. Asle og Signe som diskuterer, Signes tanker om deres forhold, ulykker og nesten-ulykker i generasjoner før dem. Det skaper temperatur og energi, og både Asle og Signe fremstår som levende personer man kan føle med og forholde seg til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skuespillerne lager selv scenografi og lydkulisser underveis, og de tar blant annet opp tekst de sier for å spille den om igjen. Dette er spennende, særlig i en såpass tekststerk forestilling som dette. Men det er ikke alltid like klart hva den innspilte teksten skal representere, hva som skal understrekes. Allikevel er det siste bildet av den eldre Signe (Elisabeth Sand) alene med bare høyttalerstemmene til Asle og den yngre Signe en mektig avslutning. Så sterke er minnene, og så nært er det som er lengst borte av alt.

Denne oppsetningen gir Jon Fosses tekst et nytt rom og en ny energi. Det er som om Fosses univers er oversatt til et annet språk, men fortsatt er det samme. Det er en rar og fin opplevelse, og jeg er definitivt berørt av denne forestillingen.

Forestillingen spilles på italiensk 4. februar.