«De urørlige»: Feelgood-teater som flyter på sjarmen

4

TEATER

«De urørlige»

Av Eric Toledano og Olivier Nakache

Dramatisert av Heidi Linde

Regi: Birgitte Victoria Svendsen

Med: Anders Hatlo, Modou Bah, Johannes Joner, Helle Haugsgjerd, Trond Høvik, Helle Haugen, m.fl.

Oslo Nye Centralteatret

Historien om to på hvert sitt vis skadeskutte individer som danner ubrytelige bånd på tvers av klasse og kulturell bakgrunn, bunner ut i en varm og tidvis rørende oppsetning med vennskap, humor og empati som drivkraft. Og har man sett filmen, vet man hva man går til. Teateradapsjonen er en mer eller mindre blåkopi av Eric Toledano og Olivier Nakaches «De urørlige», tidenes mest sette franske film og en internasjonal hit av slike dimensjoner som vanligvis bare blir amerikanske superheltfilmer tildel. Men kanskje er det en slags logikk i det hele.

Les også: Maktmisbrukets sårede ansikt

Teaterstykket er som filmen «De urørlige» bygget på den sanne historien om to ganske annerledes «superhelter». Adelssønnen Philippe Pozzo di Borgo, den tidligere Pommery-direktøren som er aristokratisk stinn av penger og kulturelt intellekt slik bare franskmenn kan være, ble lam i halsen etter en paragliderulykke. Han er avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie. Film- og teaterhistorien, som er basert på di Borgos selvbiografi, starter blant søkerne til jobben som personlig pleier for Philippe. Inn kommer Driss (i virkeligheten heter han Abdel Sellou), en av mange tusen unge med nordafrikansk opphav i de parisiske forstedene, fjernt fra livet i stasbyens fineste kvartaler. Han har nylig sluppet ut fra fengsel, og alt han er ute etter er underskriften som viser at han har søkt jobben, slik at han kan heve trygden en periode til.

Det gamle konservative Paris møter en fransk generasjon uten framtidshåp, respekt eller følelse av tilhørighet i den gamle kolonimaktens selvbilde. Adrenalinsøkeren Philippe ser imidlertid en mulighet i den røffe, kriminelle Driss, en person som ikke er der for å utnytte han, som ikke er et ja-menneske og som – viktigst av alt – ikke har noen grunn til å synes synd på han. Driss vet hva det vil si å stå utenfor. Som Philippe er han av omstendighetene tvunget til å forholde seg til et ståsted utenfor den individuelle defineringen av «normalen», også når det gjelder hans egen familie, i stykket representert ved broren (Filip Bargee Ramberg).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Gisle Bjørneby

Les også: «Oslo»: Fortettet politisk teater

Heidi Linde har dramatisert denne sceneversjonen av «De urørlige». Hun vektlegger humoren og kjemien mellom de to hovedpersonene, og regissør Birgitte Victoria Svendsen får fint fram energien i et samstemt og lekent samspill mellom de to skuespillerne. Det er kontrakten dem imellom hele stykket står og faller på. Anders Hatlo spiller med «De urørlige» sin avskjedsforestilling, 50 år etter at han sto på Centralteatrets scene for første gang, og han gjør det med bravur. Med replikker, mimikk og holdning som virkemidler skaper han en rollefigur som vet han må overvinne sin egen skjebne og skape en ny mening med det hele. Han er omgitt av assistenter (Helle Haugsgjerd, Trine W. Svensen) og en advokat (Johannes Joner) som holder han tilbake i gamle forestillinger, og så ryker det en sikring eller to i møtet med Driss. Philippes humor, autoritet og fandenivoldskhet får fornyet gnist i møtet med Driss.

Les også: Inviterer til katastrofefest

Modou Bah som Driss er på sin side akkurat så sleivete uærbødig og tilsynelatende kynisk følelseskald som rollen krever, men under den avvæpnende latteren ligger varmen. Han har hatt mindre roller som i Nationaltheatrets «Engler i Amerika», men «Driss» bør bli hans store gjennombrudd, hvor han med tillagt nordlandsk «forstadsaksent» tar scenen med naturlig tilstedeværelse. Hatlo og Bahs innsats gjør samme nytten som François Cluzet og Omar Sy i den opprinnelige filmen, der energien, kontrastene, den grenseovertredende komikken og nådeløsheten dekker over for manusets forenklinger, stereotypier og banaliteter. Og på Centralteatret utvisker i tillegg skuespillerne oppsetningens generelle «trangboddhet».

Teaterstykket følger i praksis filmens dramaturgiske oppbygging og struktur, nær sagt scene for scene, mens musikkbruken (Vivaldi kontra Coolio) på samme vis som i filmen forsterker avgrunnsfølelsen og løsner på slipsene. Men Dagny Drage Kleivas effektive nødskrik av scenografiløsning på den lille scenen til tross, må man legge godviljen til både for å fornemme illusjonen av forsteder i forfall og gamle penger og franske saler alt mens vegger snurrer og dører åpnes og lukkes som i en langsom farse.

Les også: Klisjéfylt, men lett å like

På flere vis, ikke minst i ensemblet, representerer denne oppsetningen et møte mellom det gamle og det nye. Også derfor kunne man sett for seg at en teaterversjon av «De urørlige» i Oslo i større grad kunne fått et skjær av en norsk virkelighet som preges av noen av de samme utfordringene som den franske, selv om de vel å merke er langt tydeligere og større i Frankrike. Når man har valgt å beholde det uttalt franske i dramatiseringen på Centralteatret, savner vi derfor en tydeligere opptegning av de grunnleggende samfunnsstrukturene som gjør selve historien så unik. En klarere drøfting av utenforskap, den klassemessige avgrunnen mellom det gamle adelsherredømmet og «det røde beltet» som forstedene i Paris utgjør, det sosiale sviket og rasismen som ulmer, kunne gitt stykket og rollefigurene større dybde og dermed også en tydeligere relevans sett med norske øyne.

Vi lever uansett godt med et stykke vellykket «feelgood»-teater der to skuespillere fra hver sin generasjon briljerer i møtet med umake rollefigurer og et par sett grunnleggende verdier som uansett opphav ikke lar seg binde av verken grenser eller kulturelle barrierer.