«Cheers»: Uklar danselek med Cheerleading

3

DANS

«Cheers»

Av: Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten

Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad

Komponist: Laura Marie Rueslåtten

Scenografi og kostyme: Thale Kvam Olsen

Med: Marianne Kjærsund, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Berglind Rafnsdottir, Charlott Utzig

Studioscenen, Dansens Hus

Cheerleading, ja – en kilde til både fascinasjon og fordommer. Hva var de amerikanske high school-filmene uten cheerleaderne? Hvem skulle de kjekkeste guttene der falt for om det ikke var for en cheer leader? Dette erkeamerikanske fenomenet av dusker og kamprop, som i dag har blitt en selvstendig sport, har svært mange kulturelle referanser knyttet til seg. Og en danseforestilling med dette som utgangspunkt har muligheter til bli noe litt annerledes enn vi vanligvis ser på en scene som Dansens Hus. Det er rett og slett en god idé.

Koreograf Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist Laura Marie Rueslåtten ble nominert til kritikerprisen for sin forestilling «Me too» fra 2014, og forventingene til hva de har fått til sammen denne gangen henger ganske høyt. Det er derfor ikke til å komme fra at deres «Cheers» er en liten skuffelse.

Teksten fortsetter under bildet.

«Cheers». Foto: Tale Hendnes

Les også: Vil ryste staten med teaterstykket «Ways Of Seeing»

I sitt koreografiske arbeid har Helgebostad denne gangen lekt med og løst opp klassiske bevegelsesmønstre innen cheerleading. Her får vi for eksempel se danserne bygge en for sporten svært typisk pyramide – men det hele skjer mens de ligger på gulvet, og dette utløser en komikk i situasjonen. De gjør også andre bevegelser og formasjoner som vi kjenner igjen fra cheerleadingen, og de har selvsagt de klassiske duskene med seg – i starten dusker på både hender og føtter. Gjennom hele forestillingen messer danserne kamprop ispedd ett og annet nonsens, og en person med hodet kledd i en stor supporterhånd i skumgummi tar også turen innom. Forestillingens tempo er ikke høyt, og som koreografi er dette heller ikke all verdens fantasifullt. Ser man bort fra de som peker spesifikt på cheerleadingen, er det mange bevegelser og mønstre som kunne hørt hjemme i en hvilken som helst samtidskoreografi. Morsomst er en levende dusk, montert på noe a la en fjernstyrt bil, som dukker opp mens danserne «sover». Patriotismens og heie-kulturens viktigste symbol hjemsøker danserne om natten – det er både morsomt og litt skummelt.

Les også: «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Livet før døden

At dette kan være en raljering over amerikanske tradisjoner og holdninger gjennom en overtydeliggjøring av et kjent formspråk, går ikke opp for meg før forestillingen har vart en stund. Det er vanskelig å vite hvor forestillingen posisjonerer seg og hva den vil bruke cheerleadingen til å si noe om. Kanskje tar den ikke stilling i det hele tatt, men hva var da poenget? Som estetisk opplevelse gir i alle fall ikke dette meg så altfor mye, selv om forestillingen jo har sine morsomme øyeblikk. Men også her er jeg usikker på om de er ment å være nettopp humoristiske.

Klokkemusikkens rolle er denne gangen tonet ned, og det korte og avsluttende møtet mellom klokketonene og de fargerike og etter hvert lysende duskene oppleves mer som en merkelig kombinasjon enn som noe som utvider sanseapparatet og horisonten.

Av alle amerikanske tradisjoner vi her i Norge har tatt til oss (deriblant Halloween og nå senest Black Friday) må cheerleadingen uansett kunne sies å være blant de bedre. Det ser vi ikke minst etter denne urpremieren, da norske Viqueens, som er ett av verdens ledende cheerleading-kompanier, viser oss hva de kan som en liten bonus. Dette er både underholdning og akrobatikk på høyt nivå. Bare synd at ikke selve urpremieren var like imponerende.