5
TEATER
«Det går betre no»
Av og med Bjarte Tjøstheim
Regi: Thomas Giertsen
Det Norske Teatret, Scene 2
Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her for anmeldelser, intervjuer og reportasjer.
Livet krever trening. Det er en nøkkelerkjennelse i Bjarte Tjøstheims åpne og sterke «Det går betre no» på Det Norske Teatret, og han viser selv hva denne treningen består i. Når en komiker inntar scenen blir merkelappen «show» nærmest automatisk hentet ned fra hylla, men når Tjøstheim står i teaterrommet oppheves slike forestillinger om hva som forventes av en komiker. Radiopersonligheten og skuespilleren regnes inn blant norsk humorelite etter mange år i særlig «Radioresepsjonen» og gjennom poengterte roller i en rekke filmer og serier, nå sist «Presten». I 2014 fikk han Komiprisen som nettopp Norges morsomste. Det er mye å le av og med i «Det går betre no» også, men først og fremst er dette en personlig forestilling som beveger inn i de mørkere krikene av sinnets irrganger. Det krever både mot og kløkt å stille ut sin egen angst til fritt skue, men Tjøstheim har rikelig av begge deler. I kløkten ligger også humoren, de små treffende kommentarene og den underfundige komikken som bidrar til å understreke tematikkens nyanser og valører.
Les også: Hedda på skuddhold
Bjarte Tjøstheim har angst, og ikke av den den typen som noen hver kan si de har, men den som gjør at det å gå i butikken, gå i selskap, ta bussen eller se Dagsrevyen er barrierer som ikke uten videre er overkommelige i det hele tatt. Og på dårlige dager er heller ikke tryggheten å finne mellom hjemmets fire vegger eller i det lille nabolagsuniverset på Torshov som han gjennom forestillingen tegner opp. Med kona, radiokollegene Tore og Steinar Sagen, psykologen og andre som gjennomgangsfigurer fra virkeligheten maner han fram bildene av hvordan hverdagene så vel som de spesielt vanskelige dagene arter seg i hans liv. Små og store innskutte hendelser og fortellinger rundt prestesønnens oppvekst på Randaberg, barnetrua og livsanskuelsene, er med på å fylle ut bildet av hvem han selv er. På det viset behøver ikke forestillingen en dypere analyse av hvordan angsten oppsto, her er det snarere prosessen og overlevelsen som er det interessante.
Les også: Når fundamentet svikter
Gjennom en drøy klokketime gir han eksempler på hvordan angsten arter seg for han. Med varme og skuespillerens åpne mimikk, dreier han historier rundt dette og de ulike metodene han forsøker for å overvinne angsten. De fleste av dem er bedre i teorien enn i praksis, og det er ikke for mye å røpe at for eksempel metoden han lærte av Aksel Hennie muligens ikke fungerer for alle. Og om Tjøstheim selv sier han synes alkoholmetoden er den morsomste, får han ikke bifall fra psykologen. Han skal snart fortelle oss hvorfor.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Tjøstheim er muligens ensom der han står på scenen, men han har jo tatt en Sobril ifølge han selv. Likevel har han svært mange med seg som i større eller mindre grad kjenner seg igjen i hans erfaringer om hvordan det er å leve med angst. Tjøstheim benytter seg av sin egen offentlige posisjon til å formidle svært såre, personlige og tabubelagte aspekter ved livet, slik Rune Andersen har gjort med å vokse opp med vold gjennom stykket «Lykkeliten», slik Else Kåss Furuseth har gjort i «Kondolerer» og «Gratulerer» hvor tematikken har vært selvmord og selvfølelse. På samme vis gir et stykke som «Det går betre no» en varm solidarisk klem til dem som har de samme utfordringene som Tjøstheim, samtidig som fortellingene og formidlingen har en betydelig allmenn kraft. Tjøstheim loser oss fra de små galgenhumoristiske episodene om hvordan det er å møte offentligheten når alt svartner, til de private og personlige øyeblikkene innenfor hjemmets fire vegger og når han mot slutten av forestillingen sitter i en sykehusseng på akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål. I barndommen ba han til Gud om at han måtte sende ned noen engler til han. Men kanskje finnes de englene her allerede, når han tenker seg ekstra godt om.
Les også: I psykologstolen til Else Kåss Furuseth
Han er vel så mye seg selv som skuespilleren Tjøstheim når han gir kropp og sjel til alvoret, med større eller mindre glimt av humor. Ikke så mye for å lette stemningen eller direkte more, som for å vise det irrasjonelle og komiske i situasjonene. Thomas Giertsens nennsomme regi og den enkle scenografien rammer fint inn forestillingens hovedbudskap og budbringerens stramme formidling av det. På samme vis skifter stemningene i stykket, fra at publikum heier på Tjøstheim i ren showstil, til de til sist heier varmt med han når han er på sitt mest nakne. Helt i tråd med hans eget mantra, «aksepter innover, fokuser utover».
Les også: Ikke helt overveldende