Kultur

Antiteatret: Krypende ubehag i ujevn kamp

Hva gjør det med et menneske å totalt miste kontrollen over seg selv? Det er ett av premissene for «After The End» som nå settes opp i Oslo.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«After The End»

Av: Dennis Kelly

Regi: Karoline Husjord

Med: Eili Harboe, Even Torgan

Antiteatret på Teater Manu i Oslo

«After The End» er et teaterdrama som slår an en postapokalyptisk tone idet en mann og en kvinne kommer inn i et tilfluktsrom på flukt fra en katastrofe. Markus (Even Torgan) bærer den bevisstløse Louise (Eili Harboe), og når hun våkner får hun høre at de med nød og neppe unnslapp å bli drept da en atombombe ble sprengt, takket være at de i minuttene før hadde gått ut av Café Sara i Oslo der de satt og pilset sammen med venner og kolleger. Hendelsesforløpet rundt dette blir verken vi eller henne helt kloke på, men hans fortelling om forkullede lik og røyken formet som en stor soppsky gjør inntrykk. Heldigvis hadde han denne boligen med et ferdig utstyrt tilfluktsrom siden 80-tallets atomfrykt, og han har latt det stå, som han sier, «klart til bruk fordi verden har blitt helt føkka!». Det er en underdrivelse i denne sammenhengen. De har lite mat, og han rasjonerer. Han har et Dungeons & Dragons rollespill, som hun hater. Men han har nøkkelen til maten. I kombinasjon med manglende impulskontroll, latent voldelighet, fysisk overlegenhet og en åpenbar skrudd eiersyke over henne, også seksuelt, gir maten han et farlig overtak.

Les også: «Tore Renbergs 'Tante Jane' er en vulgær og fornøyelig bagatell av en farse» (+)

Antiteatrets «After The End» spilles på Grünerløkka i Oslo. Her blir det ikke sagt i rene ord, men Louise og Markus jobber på samme sted og de har en historie sammen. Han er den sosialt utstøtte nerden som står på stedet hvil, mens hun er den populære og omsvermede, klatreren som skal begynne i ny jobb. I bomberommet er det han som er sjef, og han avkrever henne en respekt hun neppe har gitt han. «Jeg tok deg på puppen», sier han tidlig i stykket, og forklarer at det ikke var meningen men bare skjedde da han bar henne. Ubehaget blir liggende i lufta og forsterkes etter hvert som de begynner å definere maktforholdet dem imellom, en makt som også ligger i språket, i Louises gjentakende nedrakking av Markus ved å kalle han «en fitte», slik hun også har gjort før, før de endte i tilfluktsrommet. I bakgrunnen ligger ekkoene fra de sosiale mekanisme som har skapt de to personene til det de er, i Markus’ tilfelle ensomhet og et utenforskap som har gjort han labil, mens hun i langt større grad har kunne gå gjennom livet ved å ta de lette valgene og ved å behandle de under seg som luft. Nå står hun overfor valg som i ett og alt er truende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Eili Harboe («Thelma») aksler Louises blanding av overlevelsesinstinkt og desperasjon på en nydelig måte, og tegner et bilde av en ung kvinne som for første gang må definere hvem hun er og vil være. Torgan gir tyngde til den sammensatte Markus, og hans innsirkling av psykopaten i stykket, provoserende i sin atferd, er en grunn til at det er lett å trekke veksler mellom Dennis Kellys drama og en roman som «Samleren» av John Fowles, her satt inn i en tvungen ramme, en etter katastrofen-handling. Ole Petter Ribes scenografiske løsning med publikum i en ring rundt «scenen» gir også en klaustrofobisk forsterkende effekt av å sitte «ringside» et lukket drama og en kamp som utspiller seg mellom to umake individer. Karoline Husjords regi får likevel ikke helt fram de mange lagene som ligger i teksten og stykkets handling, og da spesielt ikke den mørke humoren. Virkemidlene blir litt for vage i jakten på det ubehagelige i overflaten på bekostning av det som foregår på det indre personlige planet, noe som også bidrar til at man på et litt for tidlig plan aner hvordan det hele vil ende.

Les også: «Den kjempestore pæra»: En høyst unødvendig helaften (+)

«After The End» har relevante berøringspunkter til vår egen virkelighet og er definitivt i tråd med Antiteatrets ambisjoner om å lage teater for vår egen samtid, men mye har skjedd i Oslo og Norge siden Kelly skrev stykket. Det føles som en bortkastet mulighet at de velger å legge handlingen til Oslo ved å skrive inn Café Sara som geografisk utgangspunkt, uten å ta seg friheten å bygge videre på illusjonen om at stykket henter sin handling fra nettopp en by hvor virkeligheten innimellom overgår fantasien.