Kultur

Anmeldelse Tønes-teater: Til scenen i all beskjedenhet

«Tønes – en teaterkonsert uten Tønes» på Rogaland Teater ble akkurat så konsis og underfundig som man kunne håpe på, selv uten hovedpersonen selv.

Dagsavisen anmelder

5

TEATERKONSERT

«Tønes ­– en teaterkonsert uten Tønes»

Regi: Anders Dale

Scenograf: Arne Nøst

Musikalsk ansvarlig: Anders Brunvær Hauge, med Renate Engevold og Alexander Flotve

Med: Kristian Arntsen, Ragnhild Tysse, Kasper Skovli Botnen, Mareike Wang

Rogaland Teater

Og brått var det over, like etter at «noen» insisterte på at nå skulle hun gå og legge seg, selv om festen var i ferd med å ta seg opp. Igjen. «Tønes – en teaterkonsert uten Tønes» på Rogaland Teaters hovedscene ble akkurat så konsis og spartansk som man kunne håpe, uten å trekke i langdrag over de rundt tjue sangene som ble framført. Men teater er det vel ikke, heller ikke bare en konsert, snarere ble dette kvelden da sangene til Tønes for alvor begynte å leve sitt eget liv uten hjelp fra opphavsmannen selv. Det ble en kveld som viste at selv hvor egenartet en artist kan være, så har sangene en egen eksistensberettigelse bare de er gode og allmenne nok. Det hjelper selvsagt med et musikerlag og et knippe sangere fra øverste teaterhylle.

Les også: En ny dag truer

Alle koga ikkje likt, det skal være sikkert, og det er vel ingen som «koga» som Tønes. Bare det å lage en sang om hvordan man koker, altså med kjele på en komfyr, er han alene om i hele verden. Akkurat som ingen andre kan finne på å lage en sang om dramatikken i en omgang Yatzy. Men selvsagt er ikke en kjele bare en kjele og en terning er ikke bare en terning, og ordet underfundig er selvsagt ikke dekkende, knapt nok et fikenblad når man skal beskrive Frank «Tønes» Tønnesens univers. Opp gjennom årene har han vunnet et stadig større publikum også utover Sokndal og Rogaland. Siden debuten med «Rett te håves» i 1996 har han utgitt et anselig antall album og EP-er. Han har utgitt en roman og sprengt så mange små konsertlokaler med latterkuler og tårer at ingen har oversikt lenger. André Løynings dokumentarfilm «Tønes» ga nye perspektiver og ble et nydelig portrett av en underlig en. Så det skulle bare mangle om ikke Tønes’ store sangskatt også kan være fundamentet for en sceneforestilling, slik vi tidligere har sett på norske teatre med blant andre deLillos, Bjella og Bjørn Eidsvåg, og denne vinteren også med Trygve Hoff og Erlend Ropstad.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Stig Håvard Dirdal

Les også: Dokumentarfilmen «Tønes» – et finstemt hverdagsportrett

«Tønes» er Rogaland Teaters første store egenproduserte forestilling bygget på et musikalsk livsverk, og den er skåret inn til beinet hva gjelder dramatisering av innholdet i sangene. Kristian Arntsen, Mareike Wang, Ragnhild Tysse og Kasper Skovli Botnen legger imidlertid et rikt register av seg selv i framføringen av sangene. Som artisten selv er det en forestilling i all beskjedenhet, full av tilbakeholdt temperament og like full av gode hverdagsmennesker som koker over. For er det nå egentlig «Grett å få besøg, rett etter arbei»? Lett er det i hvert fall ikke, noe Ragnhild Tysses herlige fortvilelse viser. Nettopp fordi sangerne og skuespillerne fargelegger det hele i framføringen uten å glemme hvor sangene kommer fra, er «Tønes» med underteksten «en teaterkonsert uten Tønes» blitt et et nydelig og fint møte med en livskunstner uten at mannen selv er tilstede i fysisk forstand på scenen. Kasper Skovli Botnens versjon av «Bonde» blir i så måte en langt mer fysisk «springar» enn Tønes selv noensinne har vært i nærheten av.

«Haua»-dialekten er godt bevart, åpenheten mot verden likeså. Som i Arntsens versjon av «Bjørnar Vigeland» hvor du aldri helt vet hvor du har han med alle knivene sine. Den sangen, i likhet med «Lygn og lort» og «Sesong fire», blir møte med norsk folkesjel, med oss selv i døra og med det absurde satt inn i en komplett forståelig ramme. For når skal vi egentlig få sett ferdig sesong fire av «The Wire», siden det kom så mye annet inn i livet?

Les også: En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Stig Håvard Dirdal

Man skulle tro kostymeansvarlig Monica Öhman ville få en lett jobb, alternativt en bøyg som ville være umulig å gå utenom. Så er det nettopp det hun gjør når hun ser bort fra det nærmeste Tønes kommer en signaturlåt, den nevnte «Bonde» med tekstlinja «Eg he caps der stenne John Deere på». Hun falt ikke for fristelsen til å bruke capsen og den korte veien ned til kragen på Felleskjøpet-dressen. I stedet skaper hun en mellomting mellom hverdagstøy og festklær, mens Arne Nøsts enkle scenografi suger til seg enkle virkemidler av foto og video, og åpner scenen for å slippe til dynamikken i forestillingen, noen ganger også helt bokstavelig som med skygge- og vingebruken i «Fluene» og når Mareike Wang kommer ut fra «Lyset». Hun har en formidabel stemme langt fra Tønes’ egen, og på det viset skapes det også livgivende kontraster mellom hennes lyse og kraftfulle sanger og de andre som i større grad legger seg mot folkemusikksegmentet eller mot den balkanske rommusikken, slik «Maxitaxi» får et skjær av når Wang framfører den og gir den et litt annet romantisk skjær enn originalen.

Anders Brunvær Hauge og medmusikerne Renate Engevold og Alexander Flotve spiller det hele varmt og variert, og blir aktører i seg selv.

Les også: Hedrer Tønes på teaterscenen: – Det er en gavepakke å få lage en forestilling av hans verk

Forstillingen vinner på miksen mellom humoren og galskapen i skildrende låter som «Maxitaxi», «Yatzy» og landbruksarbeider-«hymnen» med den maleriske tittelen «Te kniss i drid», og Tønes fine sanger om hverdagskjærlighet, samhold, tvil og tro. Han ser det aller største i det bortimot minste, og slik smyger også denne forestillingen ut sanger som en finstemt versjon av «Indianarar», og avslutningsvis «Villspor» og «Dråba i sjøen». Nydelig ivaretatt av andre stemmer enn Tønes’ egen blir disse sangene bevis på at bortenfor underfundigheten og selvpålagt pietistisk strenghet som hjertesukket «Kver og ein he sin plass, sine plikte han sga ijønom», finner vi en fri og poetisk substans som gir gjenklang hos alle, om lengsel og drømmer og det og ikke ville opp igjen når miraklet viser seg i den aller minste dråpen. Selv uten Tønes går det rett hjem.