5
TEATER
«Lykkedager»
av Samuel Beckett, oversatt av Øyvind Berg
Regi: Anne-Karen Hytten
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Lysdesign: Simon Bennison
Med: Anne Krigsvoll og Kim Haugen
Hovedscenen, Nationaltheatret
«Lykkedager», eller «Happy Days», fra 1961 er et av absurdisten Samuel Becketts mest kjente og mest krevende stykker. Rollen som hovedkarakteren Winnie har blitt sammenlignet med Hamlet både fordi den er attråverdig for skuespillere og er et tøft løp å gjennomføre. Det er ikke hvem som helst som kan fylle en hel teaterkveld som denne kvinnen som er begravet i en sandhaug. At rollen nå har gått til ingen ringere enn Anne Krigsvoll må derfor kalles et lykketreff. Og er det ikke litt lykke vi alle går og håper på?
Winnie er en av teaterlitteraturens mest optimistiske karakterer. Begravet i en sandhaug, først bare med underkroppen, siden med kun hodet stikkende opp, gjør Winnie alle sine små daglige gjøremål. Hun pusser tenner, filer negler og snakker med ektemannen Willie (her spilt av Kim Haugen), som helst leser avisen og ellers er ganske taus og ute av syne. Men hver gang Winnie får et svar fra Willie, konstaterer hun at dette er, eller vil bli, en lykkedag. Slik går de lykkelige dagene for Winnie i Becketts absurde teatertekst, der hun sitter fast i sandhaugen og i livet sitt og ser seg tilbake fordi hun ikke har så mye å se fram til lenger.
Les også: Teatersjef oppfordrer Abid Raja til å se på regionreformen på nytt (Dagsavisen+)
Selv om Beckett har skrevet detaljerte sceneanvisninger og de i denne oppsetningen følges ganske tro, har Milja Salovaara gjort noen markante og fine nye grep med scenografien, som jo henger fysisk sammen med hovedpersonen. Sandhaugen er nemlig ikke en sandhaug lenger, etter det vi kan se, men en haug av «noe» kledd i flommende hvit silke. Med Winnies hvite overdel, hatt og blondeparasoll, ser hun nærmest ut som en brud fanget i sin egen brudekjole. Den tildekkede scenografien kan også gi assosiasjoner til tildekkede møbler i et fraflyttet hus, slik vi ofte ser det på film. Winnie er da også på god vei ut av sitt eget ekteskap, og livet hennes er på alle måter pakket ned og vekk. Scenografien illustrerer med andre ord tematikken på en både delikat og ny måte.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Anne Krigsvoll fyller Hovedscenen på Nationaltheatret så godt som helt alene, og det gjør hun mesterlig. Om hun ikke gjør noen radikal nytolkning av Winnie, så tilfører hun henne mye levd liv, mye vemod og tristhet. Ja, hun tilfører i grunn Becketts absurde karakter mye realisme når hun ikke lenger bare er en ukuelig optimist i en umulig livssituasjon, men også en karakter som tydelig lengter ut og vekk. Hun løfter blondeparasollen mot himmelen som en annen Mary Poppins, men skjønner at hun aldri kan fly, og henvendelsene til den tause ektemannen Willie kan vi høre at hun har gjort så mange ganger at hun er utslitt. Ham kan hun ikke lenger nå med ord. Når hun ser tilbake på livet sitt som barn og ung, er det som om hun prøver å bruke minnet om gamle dager til å komme seg gjennom dagene som er nå. Allikevel skaper lys og scenografi samt hennes egen gjentakelse av hvilke lykkedager dette må være, følelsen av at hun spinner en drøm å leve i – en drøm hun kanskje har sittet fast i siden hun giftet seg, og som nå sluker henne hel. Hun vet det så godt, og hun sørger over livet som har gått, men det er da fortsatt lykkedager alt sammen, er det ikke det?
Når Øyvind Berg har oversatt Becketts «Happy Days» til nettopp «Lykkedager» og ikke «glade» eller «deilige» dager som vi ser i andre oversettelser, er dette altså et effektfullt grep for å understreke kontrasten mellom Winnies drømmer og det egentlige livet.
Les også: Dette er det beste du kan se på teater akkurat nå (Dagsavisen+)
«Lykkedager» er blitt en forestilling som både fanger opp en viss stemning vi kjenner fra Becketts absurde universer, men som samtidig gjør flere gode grep for å bringe fortellingen nærmere oss. For ukuelige optimister har også sine avgrunner og dårlige dager. Så kan man jo alltids insistere på å kalle dagene lykkelige. Inntil hodet en morgen er forsvunnet under sanden.
Les anmeldelse: «Vaffelhjarte» har ikke blitt Riksteatrets sterkeste kort denne våren, for å si det sånn (Dagsavisen+)