Scene

Anmeldelse Jo Strømgrens «Sammenbruddet»: En slagkraftig dødsdans

Hypokondere bør kanskje styre unna. Framtidsutsiktene i Jo Strømgren Kompanis forestilling «Sammenbruddet» er like mørke som konsekvensene av en genetisk følgefeil.

Dagsavisen anmelder

En kvinne står på scenen i hvit kjeledress og skuer utover publikum. Lenge står hun der, mens hånden skjelver og rykningene til slutt overmanner henne. Hun deiser hardt i bakken, og en annen kvinne som har sittet byråkratisk bak skrivebordet og sett på, konstaterer kjølig at det er hjerneslag. Hun foretar seg ikke noe utover det, bortsett fra å slå fast at når noen rammes av slag så er det akutt og det haster med å skaffe hjelp. Så lener hun seg rolig tilbake og begynner å dosere over hjerneslagets natur. Scenen og fargen på humoren er satt.

Les også: Siste dans for frie kompanier: – Vi er bekymret for framtida

Jo Strømgren har iscenesatt den gode og lakoniske teksten skrevet i fellesskap av Kate Pendry og han selv, en stram fabulering rundt årsakene til og bakgrunnen for at en kvinne ligger død på gulvet av det man kaller naturlige årsaker. I Strømgrens egen koreografi og med fint bruk av foto og video på det omskiftelige lerretet bak aktørene, er dette vel så mye teater og kreativt foredrag som det er dans. Slik brettes et dystert tema ut som en vidtrekkende, humoristisk og intelligent vifte av en forestilling. Danser Vilde Viktoria Madsens innlevelse i historiens kvinneskikkelser varierer mellom det direkte og illustrerende og det abstrakt understrekende. Tidvis er hun også en svært uttrykksfull anatomisk «demonstrasjonsdukke» i de mest pedagogiske delene av Kate Pendrys «foredrag». Det hele like makabert som døden kan være når den inntreffer på de minst passende tidspunkt.

Les også: Dette er Kate Pendrys historie. Den er ikke for sarte sjeler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Jubal Battisti

Jo Strømgren Kompani har i over 20 år vært et av Norges mest sentrale scenekompanier, med mye variasjon i uttrykk og tematiske prosjekter, fra store og folksomme produksjoner til det helt minimalistiske. «Sammenbruddet» er noe helt nytt selv i Strømgrens univers, og Kate Pendry blir en perfekt ledsager inn i den småabsurde, rå og underfundige verdenen som de begge har til felles. «Sammenbruddet» er minimalistisk i format, men innholdet er frodig og rikt og energisk ivaretatt av en scenepersonlighet med tent lunte og spisskompetanse på lakonisk humor, og ikke minst en danser som til de grader er med på notene i levendegjøringen av den tørrvittige teksten.

Les også: Det tar nøyaktig tre timer, åtte minutter og 38 sekunder å fortelle vår tids viktigste historie

Som en mellomting mellom en Attenboroughsk allviter, en vitenskapelig nerd og en udødelig guide til livets rundkast, trekker fortelleren i Kate Pendrys skikkelse oss inn i runddansen som påviser hvorfor akkurat denne første kvinnen vi møter i forestillingen døde av hjerneslag. For kanskje er ikke årsaken alltid livsstilsrelatert? Kanskje er det forutbestemt som i et skjebnens lune at nettopp hun skulle ende livet på denne måten, takket være en nedarvet genetisk disposisjon som vi må tilbake til tida før første verdenskrig for å finne kimen til. Til en kvinne som hadde tuberkulose som barn og ble lagt inn på et sanatorium der hun i Pendrys fantastiske beskrivelse var «The first generation of Goth, the great grandmother of Heroin Chic».

Hennes knusktørre britiske humor balanseres på en infam knivsegg, og fortellerens totalt fravær av omsorg for de slagrammede forsterker hennes distanserte lek med så vel tekst som skikkelsene hun selv bærer gjennom stykket, men aldri uten å slippe fortellerens rolle.

Les også: Anmeldelse Tønes-teater: Til scenen i all beskjedenhet

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Vilde Viktoria Madsen og Kate Pendry tar oss tilbake til første verdenskrig, blant annet. Foto: Jubal Battisti

Danser Vilde Viktoria Madsen er både denne første slagrammede kvinnen og hennes anerekke og etterkommere i fritt fall ned den genetiske stigen, og står for noen ubeskrivelige øyeblikk underveis. Hvordan danse en person som foreldrene har de største ambisjoner for, men som viser seg å være helt vanlig og gjennomsnittlig, om ikke som en som stanger mot grensesnittet A4 under et bord med fire bein. Eller hun som ikke har noe når Woodstock er over, og skal finne seg selv i Afrika.

Måten Strømgren og Madsen bygger personligheter og episoder på, bærer til tider i seg makeløse doser pantomime, og hele verden blir – unnskyld uttrykket – en slagmark etter hvert som fortellingene forgreiner seg.

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Med hjerneslaget som konduktør blir «Sammenbruddet» på den måten en teatralsk reise ikke bare inn i genetikkens irrganger, folkelig fortalt, men også en reise gjennom vår egen fortid, samtid og bortenfor, geografisk som tidsmessig, med de kulturelle revolusjonene som hippietiden, krigsutbruddene og realityboomen som noen holdepunkter underveis. For mye skal ikke avsløres av handlingen, siden alt som har med død og gjøre selvsagt også inneholder noen «thriller-elementer». La oss bare konstatere at sammenbruddet tittelen peker på er mer symbolsk enn presis, og at forestillingens smarte lunefullhet med Pendrys klare signatur gjør den til en ny kommende klassiker fra Strømgrens univers.