Kanskje er vi ikke helt ferdige med koronaen likevel

– Den sårbarheten vi kjente på, så godt som alle sammen. Som om alle hadde vært i hi, og kom ut på likt. Vi gikk ut i verden, som for første gang. En ny nyfødtperiode, med nye gleder, ny angst. Folk var utrente på sosiale koder, og usikre. Det var noe veldig rørende med perioden umiddelbart etter første nedstenging, sier Elisabeth Matheson til Dagsavisen.

Hun jobbet 18 år som skuespiller ved Det Norske Teatret, og spilte i flere store filmer, før hun flyttet hjem til Trøndelag i 2011. Nå er hun en gjesteopptreden tilbake i Oslo, som regissør for teaterstykket «I desse dagar» på Det Norske Teatret.

Inni andres hode

«I desse dagar» er et flunkende nytt stykke, skrevet av Ingrid Jørgensen Dragland. Oppsetningen har premiere torsdag 13. oktober, på intimscenen Scene 3.

Stykket følger fjorten ulike personer gjennom ett døgn våren 2020. Etter sjokket med første nedstenging, men før noen vet at det vil komme flere nedstenginger, flere regler, flere runder tiltak.

– Det er ikke et stykke om korona, eller om pandemier generelt, selv om handlingen er lagt til en dag rett etter gjenåpningen, forter Matheson seg å poengtere.

Hun er redd for at folk er leie av alt som har med pandemien å gjøre, og helst bare vil glemme hele greia. Det er synd. For regissøren tviler litt på om vi egentlig er helt ferdigsnakka om pandemien, som individ og som samfunn.

– Vi byr på et blikk inn i andres hjerne. Tenk over alle menneskene du går forbi i løpet av en dag. Enn om du kunne se hva de tenkte, hva de strevde med, hva de gleder seg over? Da tror jeg du ville blitt litt mer glad i menneskene. Slik jeg håper publikum blir av å se «I desse dagar». Ingrid har skrevet et stykke med en voldsom kjærlighet til menneskene, rørende og morsomt og varmt. Fullt av poesi, og humor. Masse gjenkjenning, sier Matheson.

[ Vi ser utelukkende på litterær kvalitet, sier juryen. Men selvsagt betyr det noe at årets Nobel-vinner skriver om å ta ulovlig abort, eller å være en kvinne på seksti med en tretti år yngre elsker ]

En pause

Vi opplevde det jo, alle sammen. Og har garantert masse minner fra pandemien. Mange som ligner andres. Andre som færre deler.

– På en måte føles det veldig lenge siden, selv om det faktisk er under ett år siden siste nedstenging. Reglene endret seg hele tida. Det som var lov en dag, var det likevel ikke den neste. Jeg tror mange kjente på en kjærlighet til det hverdagslige. Mange savnet det vanlige livet. For mange var det nok godt også, med en pause fra hamsterhjulet. Jeg observerte tenåringer som plutselig begynte å leke igjen, ute i allslags vær, siden det var lov å være i smågrupper sammen så lenge det skjedde utendørs. For noen av dem var det nok deilig å slippe alt presset unge mennesker utsettes for. På den andre sida var det jo mange som slet, og som følte seg enda mer utenfor enn før. Jeg tror ikke vi er ferdige med å snakke om hva alle disse opplevelsene gjorde med oss ennå. Jeg tror vi hoppet for fort videre, sier hun.

[ Mange kjenner noen med demens. Det er vondt. Kanskje er det litt trøst å finne her ]

Naturens stillhet

I jakten på den normaliteten vi kjente fra før, glemte vi kanskje det vi kunne tatt med oss?

– Når menneskene trakk seg tilbake, og lot jorda være i fred en liten stund, ble det ekstremt tydelig at livet der ute fortsatte uten oss. Naturens stillhet inntok byene. Himmelen var uberørt av fly. Det var en helt særegen stillhet. Jeg, og mange med meg, hadde håpa at akkurat den bevisstheten var noe vi kunne ta med oss da vi starta på nytt. For min del var det utrolig skuffende at vi kjørte tilbake i samme gamle spor så fort som mulig. Det skjedde ikke bare fordi vi er vanedyr. Vi ble aktivt oppfordra til det av myndighetene. At det viktigste vi kunne gjøre så snart ting begynte å åpne igjen, var å bruke ekstra penger for å få hjulene i gang, sier Elisabeth Matheson.

[ – Hele det britiske samfunnet er fortsatt i sjokk, enten vi anerkjenner det eller ikke. Mens politikerne bare later som om ingenting har skjedd, sier denne forfatteren om koronahåndteringen derover.  ]

Ulikhet

Den strategien ødelegger ikke bare naturens fred og ro. Det skjedde noe annet også:

– Urettferdigheten ble så voldsomt tydelig. Noen fikk så mye mer enn de trengte. Hos dem hopet det seg opp masse penger, siden de ikke hadde fått brukt noen på en stund. På den andre sida folk som hadde lite fra før. For eksempel frilansere i kulturbransjen. Vi opplevde at jobber og inntekter forsvant over natta, og mange falt utenom støtteordningene. Ikke bare mistet vi penger, vi mistet også arenaene våre – teatrene, konsertsalene, alt sånt som ville ha kunnet vært til hjelp og støtte, sier hun.

[ Det er ensomt å være fattig. Og fryktelig travelt, forklarer Kaisa Hansen-Suckow  ]

Helbredelse

Mange går nok fortsatt rundt med en vond følelse av at ting ble ødelagt av pandemien. Eldre fikk ikke treffe yngre slektninger. Begravelser ble gjennomført med færrest mulig til stede. Feiringer likeså. Planer om treff og fest og moro ble utsatt, og avlyst, og utsatt og avlyst igjen. Hjemmeskole og hjemmekontor, bitte små kohorter og færrest mulig kontakter. Mange runder med skuffelser, for veldig mange.

– Jeg tror ikke vi er leget ennå. Det ligger i oss. Men jeg håper at «I desse dagar» skal kunne bidra til at vi heles litt. At vi får sitte sammen, og se det samme, og dele en flik av verden. Jeg tror stykket vekker minner, også mange komiske. Og at det viser fram mange vanlige ting som det er fint å se at andre også sliter med, eller gleder seg over, eller tenker på.

[ Hun var alltid «hun tjukke». Nå vender Hanne tilbake til oppvekstbygda som slank. Mottakelsen blir ikke helt sånn hun ønska (+) ]

Vi møter totalt fjorten helt vanlige personer, pluss en katt.

– En tenåring som helst vil bli liggende under dyna. En tenåringsmor, som hadde bestemt seg for å klare å ikke bli irritert på tenåringen, men som sprekker totalt. Tenåringens mormor, som ikke vil fortelle noen at hun er kreftsyk. Vanlige situasjoner, men spesielle og eksplosive og viktige for dem som står midt oppi det hele. Jeg tror det skjer noe magisk når man sitter i teatret og plutselig opplever at noen på scenen strever med noe man strever med selv. En katarsis – renselse, sier regissøren.

[ Mer feelgood? Hva med Odd Børretzen? ]

Trene på livet

Derfor er det viktig at det skrives ny dramatikk, og at den settes opp på teatrene. Som «I desse dagar» på Det Norske Teatret nå.

– Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter», som har handling lagt til middelalderen, går også på Det Norske nå. «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager» sa Undset. Hun har rett i det, tenker jeg. Men samfunnet endrer seg, ofte raskere enn at vi helt klarer å henge med. Derfor er det viktig at teatret også gjenspeiler nåtida. Vi trenger den typen fellesskap som teatret kan gi. Teater er trening i å tåle livet. Og døden. Jeg opplever at vi ser annerledes på teateret nå, etter pandemien. Folk sitter der med takknemlighet. Jeg vil at publikum skal gå fra «I desse dagar» med en følelse av fellesskap. Med håp, og med kjærlighet til menneskene rundt seg, sier Elisabeth Matheson.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen