---
4
DANS
«En midnattsolsdrøm»
Regi: Marit Moum Aune
Koreografi: Kaloyan Boyadjiev
Scenografi: Even Børsum
Kostymer: Bregje van Balen
Musikk: Peter Baden
Med: Grete Sofie Borud Nybakken, Shaakir Muhammad, Sonia Vinograd, Alex C. Joglar, Anaïs Touret, Vasislii Tkachenko, dansere fra Nasjonalballetten
Den Norske Opera og Ballett
---
Sommerens lille presang fra Nasjonalballetten heter «En midnattsolsdrøm» og spilles under åpen himmel på Operataket. Som tittelen antyder, relaterer denne forestillingen til Shakespeares «En midtsommernattsdrøm», og det er på ingen måte første gang at noen bruker Shakespeares kjente stykke som utgangspunkt for en egen scenefortelling. Vi har i år kunnet se Ibsens ungdomsstykke «Sancthansnatten» på Ibsen Museum og Teater, skrevet bl.a. etter inspirasjon fra samme stykke. Men nå er det altså Nasjonalballettens tur i en tre kvarter lang (eller kort) happening kreert av regissør Marit Moum Aune og koreograf Kaloyan Boyadjiev, også kjent som koreografen for Nasjonalballettens «Nøtteknekkeren».
Lenge trodde vi (altså kritikere og publikum) at dette skulle være en forestilling som handlet om klima og de dramatiske klimaendringene vi opplever. Det var i alle fall det vi kunne lese på Operaens nettsider. Men bare dager før premieren melder Operaen at klimafokuset er tonet ned, og at forestillingen heller vil handle om hvordan drøm kan forvandles til mareritt. Det kan jo skje på ulike fronter – kanskje også i prøveprosessen til denne forestillingen? Noe har åpenbart skjedd i prøveperioden som har spent ben for regissørens og koreografens opprinnelige plan. Og det er ikke til å komme fra at resultatet har blitt ganske så magert.
Denne altfor korte forestillingen oppleves i grunn mest som en veldig redusert utgave av Shakespeares opprinnelige fortelling med litt ekstra fokus på årstidene. I løpet av forestillingens førtifem minutter rekker vi å komme oss igjennom både vår, sommer, høst og vinter, men det er veldig uklart hvilke begivenheter som faktisk skjer i løpet av dette året som utspiller seg på scenen. Når det hele er over, føles det som om forestillingen akkurat har startet. For har det egentlig skjedd noe? Var det noen utvikling og hva handlet dette om? Hvor ble det av marerittet?
[ Kunstnerne leverer i Nasjonalmuseets åpningsutstilling (+) ]
Selv om det visuelle og musikalske uttrykket er slående, er fortellingen utydelig, ja, nesten fraværende. Vakker dans blir utført av Nasjonalballettens dyktige dansere. De er kledd i Bregje van Balens elegante og delvis skulpturelle kostymer i noen helt himmelske farger, og Peter Badens musikalske mosaikk, som favner både klassiske toner og et mer moderne teknologisk formspråk, er også god for ørene. Men det er liksom ikke noe mer der.
Hovedkarakterene i forestillingen er hentet fra Shakespeares stykke. Vi treffer alvekongen Oberon (Shaakir Muhammad) og hans kone Titania (Grete Sofie Borud Nybakken) og vi treffer de to parene Helena og Demetrius (Sonia Vinograd og Alex C. Joglar) og Hermia og Lysander (Anaïs Touret og Vasilii Tkachenko). Forestillingen er strukturert med utgangspunkt i duetter med de ulike parene, og i en sekvens danser også alle de fire unge elskende i en ganske morsom kvartett. Men der Shakespeare tegner opp en ganske tydelig konflikt mellom Titania og Oberon, er Moum Aune og Boyadjievs tolkning av deres relasjon mer romantisk og friksjonsfri. Ganske kjedelig, rett og slett. Og forvirringen og partnerbyttet mellom de fire unge forelskede, som jo er ett av hovedmotivene i Shakespeares drama, skjer aldri her. En kort, liten flørt mellom Helena og Hermia og mellom Lysander og Demetrius oppstår vel, men det blir med flørten.
Hadde det ikke vært morsommere om de tok den helt ut og undersøkte disse relasjonene nærmere? Nå er det jo Pride-sesong og allting. Og det ville dessuten gitt forestillingen en egenart og en tydeligere retning.
[ Nye Nasjonalmuseet åpner dørene - her er oversikten over hva innsiden rommer ]
Danserne i Nasjonalballetten har ikke blitt noe dårligere siden sist vi så dem, og de utfører alle sammen sine koreografier med presisjon og overbevisning. Grete Sofie Nybakken og Shaakir Muhammad har en letthet over arbeidet sitt som gjør at de oppleves som dansende luft, og de fire elskende i skogen har et lekent uttrykk og en svært god kjemi som drar oss med inn i deres verden og gjør oss interessert og nysgjerrig på hva som foregår. Derfor er det skuffende at det skjer så lite, at regissør og koreograf ikke har greid å utvikle noen tydelig og egen fortelling. For disse danserne hadde fortjent en bedre forestilling å vise seg frem i.
En utendørsforestilling på Operataket har alltid den bonusen at Oslobyen og sommeren er med og gir liv og farger til det vi ser på scenen. Slik er det også denne gangen. Himmelen er under premieren i en delikat grå-blå farge som gjør at den hvite marmoren på Operataket trer ekstra godt frem. Når høsten litt ut i forestillingen kommer inn på scenen i form av lekre trær båret inn av dansere, ser vi solen gå ned bak Holmenkollåsen. Og når vi underveis i forestillingen setter på oss to ulike sett med briller (et gult og et blått), gir dette nye farger og sjatteringer på omgivelsene rundt oss. Dette lukter sjarmoffensiv lang vei.
[ Verdenskjente artister i kø for Oslo i ukene som kommer - se lista her ]
Men man kan ikke alltid reddes av sjarmen. Til tross for en vakker visuell fremtoning, forblir «En midnattsolsdrøm» aller mest et forsøk som ikke har lykkes helt, et konsept som ikke har blitt fullendt. Det er mange gode enkeltelementer her, som kostymene, danserne selvfølgelig og musikken. Men det hviler ingen store tanker under det vi ser, og den eneste himmelen som spenner seg over det, er naturens egen blå-grå. Jeg skulle gjerne likt å se Marit Moum Aune lage en egen sommernattsdrøm (eller et mareritt) for Nasjonalballetten, men da måtte hun tatt flere sjanser, utvidet spilletiden til minst det dobbelte og sørget for at hun kom i mål med en større idé.
