Ikke helt inn i skogen med «Into the Woods»

---

4

MUSIKAL

«Into the Woods»

Av James Lapine og Stephen Sondheim

Regi: Ole Anders Tandberg

Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen

Med: Heidi Gjermundsen Broch, Kristoffer Olsen, Kjersti Dalseide, Mimmi Tamba, Pål Christian Eggen, Julie Støp Husby, Vetle Bergan, Iren Reppen, Ingrid Jørgensen Dragland, Paul Åge Johannessen m.fl.

Det Norske Teatret

---

Da Stephen Sondheim døde på senhøsten i 2021, var det som en av vår tids største musikalskapere. Sondheim skrev tekst og/eller musikk til en lang rekke av våre mest kjente som kjære musikaler, som «Sweeney Todd», «A Little Night Music» og «Company». I tillegg er han mesteren bak flere mindre kjente men like fullt storslagne, musikaler. «Into the Woods» fra 1986 er en av disse som først de siste årene har fått mer oppmerksomhet (særlig takket være Disneys filmatisering fra 2014), og Det Norske Teatrets oppsetning er en Norgespremiere.

Denne oppsetningen skulle man jo gjerne kalle et mestermøte: Stephen Sondheim og manusforfatter James Lapine settes her i scene av ingen ringere enn regissør Ole Anders Tandberg. Tandberg har erfaring med både teater og opera, og når han setter opp scenekunstklassikere på store scener, lykkes han ofte. Men det vil seg liksom ikke helt denne gangen, og dessverre blir det ikke full klaff i møtet mellom Tandberg og Sondheim/Lapine. Denne minimalistiske iscenesettelsen av «Into the Woods» mangler inderligheten og melankolien vi gjerne forbinder med denne musikalen.

Sondheim-musikaler har ofte ganske komplekse fortellerstrukturer, og musikalsk er de både rytmisk og harmonisk vanskelige. Det krever masse av både skuespillere og orkester å fremføre Sondheims verk. Det gjelder også «Into the Woods». Dramaturgisk er musikalen en skikkelig godtepose, med mange handlingstråder og karakterer med ganske ulike prosjekter. «Into the Woods» kan knapt betraktes som «easy listening» eller lettbent underholdning – dette er en «more is more»-musikal på alle måter. Når Tandberg og scenograf Erlend Birkeland velger å tone dette ned ved å gå i en minimalistisk retning med scenebilder og regi, blir vi dessverre snytt for en stor del av det snodige eventyret vi skulle ha fått oppleve. Publikum kommer seg ikke helt inn i skogen, rett og slett.

Askepott og Rødhette

Musikalen spinner rundt karakterer fra ulike eventyr av Charles Perault og brødrene Grimm; Askepott, Jack (han med bønnestengelen), Rødhette og Rapunsel. Men det hele starter hos en baker og hans kone som ønsker seg et barn. En heks har imidlertid kastet en forbannelse over dem, så for å få barnet de ønsker seg, må de lage en trylledrikk med noen helt spesielle ingredienser. Det bærer inn i skogen, og i jakten på ingrediensene kommer de i kontakt med de kjente eventyrfigurene som kan hjelpe dem på ulike måter. Med trylledrikken klar venter en lykkelig slutt for dem alle. Men lykken varer bare ut første akt, og i andre akt ruller musikalen videre med stor ståhei og nye utfordringer, og alvoret begynner på ordentlig når den ene karakteren etter den andre dør.

[ Heidi Gjermundsen Broch får endelig spile heksa i «Into the Woods»: – Jeg skyter pyro fra heksefingrene! ]

Sondheims melankoli

Minimalismen som spenner ben for denne forestillingen, aner vi først i scenografien. Først ser vi bare en stor måne som henger over karakterene, deretter fylles scenen av et stort trehus, der skogens ville vekster tyter ut gjennom vinduer og dører. Spillet foregår for det meste foran huset, det er frontalt og ganske kjedelig, og iblant dukker karakterene opp og deltar i scener gjennom husets ulike åpninger. Scenerommet åpnes aldri ordentlig mot publikum, vi sitter hele tiden og ser rett på det massive trehuset, og derfor åpner heller ikke musikalens eventyrverden seg for oss. Det blir en ugjennomtrengelig vegg mellom oss i salen og det som skjer på scenen. Og fordi huset tar hele scenegulvet, blir mulighetene for å skape en spennende regi ganske begrenset. Det er som nevnt mye frontalspill, særlig i sangnumrene, og karakterene fremstilles dessuten med en ironisk distanse, godt hjulpet av Maria Gebers mildt sagt kreative kostymer, som gjør at vi ikke får kjenne på den inderligheten og melankolien som ligger latent i Sondheim og Lapines verk.

[ Nationaltheatrets iscenesettelse av Maria Gripes ungdomsroman «Agnes Cecilia» er vakker og underlig (+) ]

Heidi Gjermundsen Broch, Mimmi Tamba, Kristoffer Olsen

Heldigvis er Sondheims musikk alltid spennende, og teaterets orkester under ledelse av Svenn Erik Kristoffersen gir oss en prima tolkning av denne. Vokalprestasjonene til skuespillerne ved Det Norske Teatret er som vanlig også i toppklasse, selv om det varierer hvor god diksjon de har som sangere. I en forestilling som dette, der det meste av handlingen synges med veldig mange ord, kan vi ikke gå glipp av et eneste av ordene. Men det gjør vi iblant. Allikevel byr skuespillerne på noen strålende musikalske øyeblikk, som Heidi Gjermundsen Brochs «Siste midnatt» og Mimmi Tambas «Alle har einkvan». Og selv om konseptet for denne oppsetningen ikke fungerer helt perfekt, så er det en rekke fine enkeltprestasjoner skuespillermessig.

Kristoffer Olsen byr på mye fin, underspilt humor i rollen som Bakeren, Heidi Gjermundsen Broch briljerer som Heksa og Ina Svenningdal er sjarmerende og morsom som Rødhette. Rødhette har dessuten fått oppgaven som Fortelleren i denne oppsetningen, og det er et spennende, nytt grep som gjør henne til en mer sentral karakter enn hun ellers pleier å være.

Tematikken i «Into the Woods» er like mangslungen som selve fortellingen, men kan kokes ned til dette: Alle kan få det de ønsker seg i livet, men man får det sjelden uten omkostninger. Alle kommer til å få noe, alle kommer til å miste noe eller noen, og ingenting går helt som man har planlagt. Vi liker fortellinger der det går bra til slutt, som eventyrene, og vi forteller dem gjerne til barna våre, men vi kan ikke nødvendigvis bruke dem som manualer for hele livet.

Det Norske Teatret setter opp «Into the Woods» etter ønske fra en stor del av sitt faste publikum, og de som har drømt om å se denne musikalen på en norsk scene, er sikkert lykkelige over endelig å få muligheten. Men jeg hadde ønsket for fansen at de fikk vært med inn i skogen på ordentlig.

Anbefales for publikum over 12 år.