På scenen

Konstant flat fortvilelse gjør «Jenufa» til en langdryg affære

Det er krevende å ha medlidenhet med rollefigurene i Operaens nyproduksjon av «Jenufa», all den tid de er spenna gærne alle sammen.

---

3

Opera

«Jenufa»

Av Leoš Janáček

Musikalsk leder Robert Jindra

Regissør Keith Warner

Scenograf: Jason Southgate

Kostyme: Julia Müer

Lys: John Bishop

Med Cornelia Beskow, Susan Bullock, Paul Curievici, Michael Weinius, Rosalind Plowright m.fl.

Operaorkesteret, Operakoret

Den norske Opera og Ballett

---

På papiret er det mye tiltalende ved operaen «Jenufa» som spiller i Bjørvika til 9. april, som jeg først kunne se denne uken. Regissøren har lang erfaring med tsjekkiske Leoš Janáčeks musikk. Verket, som er fra 1903, er laget over et drama med sterke og motsetningsfylte kvinneroller, skrevet av den kvinnelige forfatteren Gabriela Preissová i Østerrike-Ungarn like før århundreskiftet. Og på scenen står både internasjonale operatiske ringrever og gode debutanter.

Men denne versjonen av «Jenufa» er treg materie. Regissør Keith Warner sier i programmet at han er opptatt av å finne motivasjoner for rollefigurenes handlinger og å vise at også operasangere kan spille dem ut som teater. Etter første akt fikk jeg lyst til å minne om at psykologisk realisme ikke i seg selv er teater, det er bare én av mange mulige innfallsvinkler til teater. Og velger man den, må man fortsatt gjøre en jobb for at psykologien skal bli interessant og relevant.

«Jenufa»

Regien ser ut til å legge opp til at vi skal ha medlidenhet med alle rollefigurene hele tiden, uansett hva de måtte finne på. Det er krevende, for samtidig som det er synd på dem, er de jo også spenna gærne. Stemor Kostelnicka (Susan Bllock) drukner babyen til Jenufa (Cornelia Beskow) i et hull i isen, en sjalu fetter skjærer opp Jenufas ansikt med kniv. Det er noe i disse overskridelsene som er sentrale for hvorfor dette er laget som en opera, men også det drukner – for meg – i et hav av endimensjonal fortvilelse. Det er som om denne produksjonen er så opptatt med å prøve å være teater, at den ikke ville merket det om teateret kom inn, stjal operaens klær og gikk ut igjen for å spille og leke videre.

Cornelia Beskow har et godt grep om rollen som Jenufa og tar tydeligere musikalsk og dramatisk plass jo lenger ut i forestillingen vi kommer. Men generelt på hovedscenen fredag var det som om solister og orkester arbeidet i hver sin klanglige logikk. Der de førstnevnte, både kvinner og menn, sang med en lyrisk-dramatisk, transparent og ganske lett klang med mye vibrato, var orkesterets akkorder mer direkte og solide. Det gjorde at stemmene kontinuerlig måtte kjempe for å bli hørt, selv om orkesteret spilte nydelig. Hva disse balanseproblemene skyldes, er vanskelig å si sikkert. Men når sang i opera ikke fungerer, kan rollefigurenes motivasjon være så gjennomtenkt den vil – troverdigheten vil fortsatt tape. Det infame overskuddet og samspillet som preget forrige Janáček-opera i Bjørvika, «Katja Kabanova» i 2015, kom aldri i gang i «Jenufa».

«Jenufa»

Det er fint når Jason Southgates scenografi ved ett tilfelle bryter med realismen og bringer inn figurteater og dukkespill. Ellers fyller den scenen på en måte som gjør rommene trange og flater veldig flate. Koret, som synger fint, må stue seg sammen på liten plass.

Generelt har både Janáčeks musikk og kunstmusikken fra hans østerriksk-ungarske omland potensiale til å være drama og retorikk samtidig. Musikken er aldri bare inderlig, aldri bare melankolsk, men også bevisst sin egen inderlighet og melankoli som virkemiddel. Slike mer tvetydige musikalske og dramatiske rom blir lite utforsket i denne forestillingen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nyeste fra Dagsavisen.no: