Smal festival til folket

---

4

TEATER

«In gaps and patches»

Heine Avdal og Yukiko Shinozaki/fieldworks

Konsept og regi: Heine Avdal og Yukiko Shinozaki

Tekst: Marie Bergby Handeland

Med: Ieva G. Sants, Ingrid Haakstad, Morten Liene, Krisjanis Sants, Eivind Seljeseth, Cecilie Lindeman Steen, Heine Avdal og Yukiko Shinozaki

Oslo Internasjonale Teaterfestival

DANS

«The Dancing Public»

Konsept: Mette Ingvartsen

Scenografi: Mette Ingvartsen og Minna Tiikkainen

Med Mette Ingvartsen

Dansens Hus i samarbeid med Black Box teater

---

Å kalle Oslo Internasjonale Teaterfestival en smal teaterfestival er ikke å ta i. Festivalen, som arrangeres av Black Box teater, er allikevel et standhaftig kulturarrangement, som har vært avholdt i ni år, og som heller ikke i fjor, da vi alle satt bundet fast til hvert vårt hjemmekontor, ble avlyst. Da fikk heller publikum lage teaterfestival hjemme hos seg selv via festivalens digitale tilbud. Men nå skriver vi 2022, vi kan igjen gå ut og nyte alt det kulturlivet har å by på, og selv om ikke Oslo Internasjonale Teaterfestival har blitt bredere i sitt tilbud, har den i år i alle fall åpnet dørene bittelitt mot den jevne borger.

I år tar nemlig ett av festivalinnslagene plass utendørs i Oslo sentrum, og ikke bare på ett sted, men på opptil flere, i en fin linje fra skulpturparken utenfor Astrup Fearnley-museet og helt opp til Black Box på Grünerløkka. Jeg snakker om Heine Avdal og Yukiko Shinozakis «in gaps and patches», en vandring gjennom byen som går etappevis hver dag hele festivaluken. Avdal, Shinozaki og et lite antall skuespillere/dansere blir i denne performancen nærmest en flokk med byguider som loser oss gjennom en by vi allerede kjenner godt, men som de ved hjelp av sine fysiske formasjoner, bevegelser, blikk og berøringer hjelper oss å se på nytt. Gelendre strykes og usynlige brostein løftes, det balanseres på kanter og bilfrie gater fylles av levende skulpturer og tilsynelatende tilfeldige koreografier. Dette minner iblant om måten barn beveger seg rundt i verden på. Og i skulpturparken der det hele starter, ser alle skuespillerne opp i luften i stedet for på skulpturene og minner oss om at vi ikke alltid trenger å rette blikket mot det mest åpenbare i våre omgivelser.

Dette er en stille, langsom og rar opplevelse, og flokken med alternative byguider er behagelige å følge og lette å få øye på, der de beveger seg rundt ikledd luer i klare farger. Åpningsetappen som gikk via Aker Brygge, ble en hustrig opplevelse i det grå marsværet som kunne by på en rimelig sur trekk. Det forhindret imidlertid ikke denne begivenheten i å tiltrekke seg både folk og forbipasserende hunder. Etappe nummer to, som gikk fra Rådhuset til Stortorvet fikk enda mer oppmerksomhet, da den også utspilte seg på Karl Johan. Kanskje burde det vært tydeligere markert at dette er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival slik at folk på denne måten ble klar over at festivalen finnes? Uansett er oppsøkende kunst i det offentlige rom et must nå som vi endelig har gitt forsamlingsforbudet på båten, og det er en fin måte å minne dem som fortsatt ikke helt tør å oppsøke scenekunsten på, at den fortsatt er der.

Et annet forbud denne festivalen ettertrykkelig feirer opphevelsen av, er danseforbudet, som jo også rammet oss i pandemiens strengeste perioder. Med danske Mette Ingvartsens «The Dancing Public» på Dansens Hus, gis publikum selv muligheten til å danse mens man ser forestillingen. Det er jo en herlig idé. Forestillingen består ellers av Ingvartsen selv som på eksplosivt vis og til dunkende rytmer gjennomfører en energisk solokoreografi mens hun også gir oss en alternativ fortelling om verdens pandemier og elendighet, der dans smitter like lett som en virussykdom. Her får vi altså både klubb og fortellerteater. Men smitter dansen på oss i publikum? Det er nok mer liv i et 17. mai-tog enn det var under forestillingens premiere. Kanskje var publikum beskjedne, kanskje føltes situasjonen uvant, eller kanskje ble balansen mellom å være passiv tilskuer/-hører og aktiv danser litt vanskelig å fikse. Jeg kan i alle fall skrive under på det siste. Å danse og å se på dans er nemlig to veldig ulike aktiviteter, og er man ikke vant til å gjøre begge deler samtidig, går hjernen og kroppen litt i surr. Men det var stor glede å spore i salen, og konseptet er jo noe vi kunne blitt vant til. «The Dancing Public» er for øvrig en forestilling med litt for mange statiske og repeterende partier til at jeg lot meg rive helt med av den. Iblant var det dessuten vanskelig å høre alt Ingvartsen sa, og det hele opplevdes nok mer som noe med stort potensiale fremfor å være noe helt fullendt og ferdig.

Oslo Internasjonale Teaterfestival tar sjelden sikte på å nå ut til de store massene, men det er allikevel fint å se at den med ett av sine innslag i år plasserer seg selv der det ikke bare er folk som pleier å gå på Black Box, og at den med ett annet byr på den løsslupne gleden det kan være å igjen få danse sammen med andre.

«In gaps and patches» spilles/fremføres i ulike gater i Oslo fram til 19. mars

«The Dancing Public» spilles også søndag 13. mars på Dansens hus