– Temaet og hva det dreier seg om må være noe som står meg nær på et vis, uten at det er selvbiografisk. En av grunnene til at stykkene mine har nådd utenfor landegrensene, er sikkert fordi jeg hele tiden har skrevet stykkene som mine hjertebarn.
Det sier dramatiker og komponist Fredrik Brattberg (43) til Dagsavisen. Brattberg er en av Norges mest spilte dramatikere. Hans verk er oversatt til om lag 20 språk og produsert nærmere 60 ganger på scener verden over. I helgen er det urpremiere på stykket «Som før og etter» på Vega Scene i Oslo.
– Nå er det lenge siden jeg har blitt spilt i Oslo, men i helgen er det urfremførelse. Det føles litt ekstra spesielt å gi det fra seg og ikke ha den kontrollen, men sånn er spillereglene for en dramatiker, sier han.
Stykket er egentlig sammensatt av to stykker Brattberg har skrevet, som fra hans hånd er uavhengige av hverandre, men som nå har blitt satt sammen til én stor forestilling.
Banalt eller analytisk
Selv synes Brattberg det vanskelig å gi en kort beskrivelse av hva stykkene dreier seg om.
– I måten jeg skriver på, glir formen og innholdet i ett med hverandre. Å bare beskrive innholdet, blir banalt, men beskriver jeg bare formen, blir det veldig analytisk, sier han.
Men han forsøker likevel. Det ene stykket, første del av teaterforestillingen, handler om en far som ønsker å fortelle de andre i familien om sykdomsforløpet han står i. Faren har en prosedyre på hvordan han skal gå frem med dette, men etter hvert som han prøver å gjennomføre den, og til slutt fortelle dem at han har et svakt hjerte og må være forsiktig fremover, prøver familien hans å stanse ham i fortelle dem det.
– De andre karakterene skjønner hva han skal si, og prøver å stoppe ham underveis, for det er en påkjenning for en med et svakt hjerte å fortelle at man har et svakt hjerte.
Stykket utvikler seg til en kamp om å stanse faren, men likevel går det uunngåelig mot en død, og ting beveger seg skrittvis nærmere avslutningen. Formen i teaterstykket er omtrent som et sykdomsforløp, på samme måte som man ikke kan stanse døden, går stykket mot en avslutning.
[ «Jersey Boys»: Fra top-notch til tomhet ]
Den andre delen av teaterstykket som settes opp på Vega Scene, er en enkel ytre historie om to karakterer som skal på teater, uten at de har landa en barnevakt i forveien. De bestemmer seg derfor for oppsøke bestemora samme kveld, som de regner med at kan ta seg av barna.
– De har jo planlagt ting i en slags feil rekkefølge: Først kjøpt teaterbilletter, så funnet barnevakt, sier Brattberg.
Han beskriver konflikten som en av de minste formene for konflikt, men likevel lager karakterene en verden av problemer ut av ting som egentlig ikke trenger å være problematisk.
Navnet på forestillingen, «Som før og etter», illustrerer de to delene som Brattberg i utgangspunktet har skrevet hver for seg og uavhengig av hverandre. Regissøren har løst det slik at den andre delen er ti år etterpå, med de samme karakterene.
Vil ikke være bruktkunst
Brattberg er ikke bare en internasjonalt suksessfull dramatiker. Han er også komponist, men de to rollene liker han å holde adskilt.
– Det blir for nært på et vis. Men det som kjennetegner min skrivestil er at jeg bruker kompositoriske former når jeg skriver teater. Repetisjoner er en fundamental formmessig ingrediens innenfor musikk, man kan ikke forestille seg musikk uten bruk av repetisjoner. I stykkene jeg skriver, lar jeg hendelser komme og vende tilbake, og i takt med det bearbeider de seg, sier Brattberg.
Litt sånn er det med musikk også, forklarer han. Den samme melodien kommer tilbake, bearbeidet og forandret.
Ofte arbeider han med at en historie skal oppstå i formen, at formen og strukturen skal gi historien.
– Mens formen blir gitt av historien også, på en måte.
[ «Omar Sheriff»: Ned gjennom kaninhullet med Karpe (+) ]
Det fungerer som en kasteball fram og tilbake. For at Brattberg skal klare å skrive godt, må hendelsene og tematikken stå ham nært. Temaet til det første stykket, om faren og sykdomsforløpet hans, kom til ham fordi han selv er i en alder hvor foreldrene hans begynner å bli gamle. For tjue år siden hadde han ikke valgt det samme temaet, mener han. Da han var i en småbarnstilværelse, var det ofte mange barn med i stykkene hans.
– Mange dramatikere blir bruktkunst for noen. De får et oppdrag om å skrive et teaterstykke om et tema eller en person, en bestilling på forhånd. Det er noe jeg har holdt meg helt unna, og takket nei til. Grunnen til det er at da hadde jeg skrevet om ting som ikke er mitt hjertebarn, sier han.
T-banekartet
Brattberg tror en av grunnene til at stykkene hans har hatt stor internasjonal suksess, er nettopp fordi han har holdt seg til temaer som er av betydning for ham. Utover det, mener han at det i dag er ganske enkelt å spre stykkene sine utover landegrenser. Et par tastetrykk også har man sendt et stykke fra seg.
– De har kommet innenfor et nettverk av oversettere som liker å jobbe med stykkene mine, og med teaterforlag i de ulike landene som ønsker å arbeide med stykkene mine og sender dem videre, og slik har det gått rundt.
Det begynte i det små, forteller han.
– Agenten min sammenlignet det litt med et type T-banekart. I begynnelsen er det kanskje to stoppesteder, også plutselig blir det flere. Etter hvert hadde jeg dannet meg et nettverk av oversettere og regissører og teatre.
[ – Vi kunstnere redder kanskje ikke liv, men vi gjør folks liv bedre (+) ]
Om «Som før og etter» skal settes opp i andre land, er ennå uvisst. Men når Brattberg skriver teaterstykker er tanken at de skal bli spilt mange ganger og tolket på ulikt vist. Et av stykkene hans spilles for tiden i Israel. Regissøren mener stykket kan være en slags kritikk av hvordan jødene sitt forhold til sorg er.
– 18 år gamle jøder i dag kan fremdeles ses på som et offer for holocaust og århundre med landsløshet. Regissøren i Israel ser mitt stykke som en kritikk av dette, noe jeg selvfølgelig aldri noensinne har forutsett at det kan.
Å oppdage at noen andre kan snakke seg gjennom hans tekster og finne en plassering hvor teksten gir en annen mening enn Brattberg selv forestilte seg, synes han er vakkert og flott.
– Jeg har hatt oppsetninger i land som Tyrkia, Romania, Indonesia og Kina. Vi har jo alle noen fordommer mot ulike land, og da jeg dro ned til Romania, hadde jeg mine tanker om hva jeg skulle møte. Men så opplevde jeg oppegående, begavede mennesker som lagde noe vakkert og snakket selv gjennom min tekst, også ble det et fantastisk flott møte mellom oss, om noe jeg har skrevet, sier han.
Ubehaget i stolen
De ulike landene og menneskene uttrykker seg og aktualiserer tekstene hans ut ifra hvem de er. Det gir Brattberg fine humanistiske opplevelser. Men det har også hendt at han har vridd seg i stolen. Akkurat det opplever han som ubehagelig.
– Da føler jeg at jeg dras ned i dragsuget. Jeg har vært i USA og hatt stykker oppført i New York og Chicago. Der er det en kommersiell form for tone, som jeg har vanskelighet for å klare med mine stykker. Da kan det være litt ubehagelig, forklarer han.
Men at han opplever mye ved å reise rundt å se de ulike tolkningene verden har av tekstene hans, er det ingen tvil om. Det er mest fine opplevelser, synes han, mens noen av de ikke fullt så fine også fester seg. Han hadde blant annet en urfremførelse av et stykke i Tsjekkia en gang.
– De gjorde ingen av sceneanvisningene, de bare sa dem, på eget språk. Da var det helt umulig for meg å vite hvor jeg var, og jeg skjønte ikke at stykket var slutt før folk begynte å klappe.
Han beskriver det som å gå seg vill i skogen og ikke ane hvor du er. Andre land og fremmede språk sine tolkninger av Brattbergs stykker kan gi han en følelse av at han mister litt av verket sitt, og ikke skjønner hvor han er eller hva det er.
Som dramatiker har han gjort sin del av jobben før et teater i det hele tatt begynner med det, så kontroll over utfallet har han ikke. Derfor er han veldig spent på å se resultatet av «Som før og etter» på premieren og urfremføringen på Vega Scene fredag ettermiddag.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
