«Forbrent – Nawals hemmelighet» trykker på alle de riktige emosjonelle knappene

4

TEATER

«Forbrent – Nawals hemmelighet»

Av Wajdi Mouawad

Regi: Maren Bjørseth

Med Gisken Armand, Maria Kristine Hildonen, Jonas Hoff Oftebro, Per Christian Ellefsen, Stine Fevik, Yusuf Toosh Ibra, m.fl.

Nationaltheatret, Kanonhallen

To unge mennesker på terskelen til voksenlivet kastes inn i en ukjent fortid når moren deres dør. Hvordan kan moren påstå at det beste er å holde sammen når hun har vist en total fraskrivelse av morskjærlighet? Og hvordan skal de forstå at fra hennes side har fravær og neglisjering handlet om overlevelse?

Dramatikeren Wajdi Mouawad er født i Libanon, og bosatt i Canada. Opplevelser og erfaringer fra oppveksten hans i Libanon midt på 1970-tallet, da borgerkrigen eskalerte, er bakteppet for stykket «Forbrent – Nawals hemmelighet». Historien til Nawal, som hun overlater til barna sine å nøste opp, utgjør hans mest kjente stykke, godt hjulpet av franske Denis Villeneuves («Bladerunner 2049», «Dune») filmatisering i 2010. «Incendies», eller «Nawals hemmelighet» på norsk, ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film.

Når Maren Bjørseth nå setter opp stykket på Nationaltheatrets nye scene Kanonhallen på Løren, er det med et stort ensemble og en dramatisering som stort sett følger den samme kronologien som preger filmen, om en historie som er så utrolig at den brenner seg inn i bevisstheten første gang man skjønner lignelsen som ligger bak. Balansen mellom livsfilosofi, matematiske formler og melodramaets frieri er en utfordring, og det selv for en regissør som er vant til å mestre episk dramatikk, slik vi nylig har sett med «Min briljante venninne», «Lehmantrilogien» og «Heksejakt» på ulike Oslo-teatre, og «Leksikon om lys og mørke» i Trondheim.

«Forbrent – Nawals hemmelighet» trykker på alle de riktige emosjonelle knappene langs en brokete sti av personlige tragedier, krig og tilfeldigheter, motstand og avstraffelse, men som også preges av en sterk kime av kjærlighet og samhold i bunnen. Kanonhallens scene på Løren i Oslo er et amfi med publikum plassert på begge sider. Inn på scenen kommer alle ti skuespillerne. De synger ordløst, som et sus av noe tidløst, men også håpefullt, og som et tegn på at sangen skal komme til å spille en særlig rolle i dette puslespillet av en forestilling. Katrin Bombes enkle scenografi skal etter hvert også pusles på plass, biter som ikke passer sammen, brokker av dyner i et ørkenlandskap i et land der det aldri regner, men også en kirkegård, en slagmark eller et advokatkontor.

[ En flatpakket suksess blir ikke morsommere enn «Musikalen Ingvar! – en musikalsk møbelsaga» på Centralteatret (+) ]

En etter en entrer de «scenen», etter hvert som de fyller en eller flere rollen i fortellingen. For tvillingene Jeanne (Maria Kristine Hildonen) og Simon (Jonas Hoff Oftebro) starter det hele idet advokaten Hermile (Per Christian Ellefsen) leser opp testamentet etter Nawal – tvillingenes mor og Hermiles nære venn. Det inneholder ikke bare en svært spesiell begravelsesinstruksjon, men også to brev og et par gjenstander. Det ene brevet skal de gi til faren deres, som de aldri har kjent og som de trodde var død. Det andre skal de gi til broren deres, som de heller aldri har visst at eksisterer. Først når brevene er overlevert kan de åpnes, og en gravstein kan legges på morens grav.

Simon hatet moren da hun levde, og reagerer med raseri og fornektelse. Moren har ikke bare vært fraværende, hun har heller ikke ytret et ord på mange år. Jeanne er like steil, og holder testamentet på avstand gjennom å drukne seg i jobben som matematiker. Men selv om matematikkens ubønnhørlighet gir en viss immunitet mot følelsene som presser seg fram, spiller den også en vesentlig rolle for Jeannes utvikling. Hun har trodd at hennes tilværelse tilsvarer en polygon med tre kanter, bestående av moren, Simon og henne selv. Nå har den fått fem kanter, hvorav to er ukjente. Hun blir den første av tvillingene som begir seg ut på leting etter hemmeligheten moren i alle år har båret på.

Det er ikke bare teorien om mangekanten som peker tilbake til de gamle grekerne, men også hele opprullingen er som et regnestykke, eller en krimgåte med mange ukjente faktorer og inspirasjon hentet fra gresk mytologi. For dem som vil ha løsningen til gode, skal vi la være å peke på akkurat hvilket gresk sagn som er særlig aktuelt i så måte.

[ Steinbecks «Om mus og menn» er knapt blitt tolket så blå som i Eirik Stubøs teaterversjon på Det Norske Teatret (+) ]

Gisken Armand gjør en solid og bærende rolle som Nawal, hvis historie begynner i skogen utenfor en landsby i et ikke navngitt land, med hemmelige stevnemøter og en betakende, men også abrupt avsluttet kjærlighetshistorie. Vi kan tenke oss at det er Libanon ut fra mange faktorer, og ikke bare Mouawad opprinnelse. Henvisningen til et attentat mot en buss i 1975 peker nok direkte mot angrepet i Øst-Beirut som for alvor ble starten på den ødeleggende og innfløkte krigskonflikten som med vekslende styrke og internasjonal påvirkning skulle vare i flere tiår.

Nawal blir i motsetning til mange andre jenter som vokser opp i et strengt tradisjonssamfunn og etter hvert i krigens kaos, oppmuntret til å få seg utdannelse. Evnen til å lese og skrive skal gi henne en betydelig rolle i den omveltende samfunnsprosessen. Sammen med sin nære venninne og kollega Sawda (Stine Fevik) tar hun noen vanskelige valg så vel personlig som profesjonelt, og disse skal prege henne resten av livet.

Wajdi Mouawad har bygget historien om Nawal delvis på bildet av en libanesisk motstandskvinne som ble fengslet etter et attentat. Omrisset av dette er sentralt også i Bjørseths sceneversjon. Andre ting tones imidlertid ned, og særlig tvillingbroren Simon havner litt i bakgrunnen her. Sinnet og hatet hans er intakt, men lidenskapen for boksing og betydningen av dette er kuttet. Det er et eksempel på hvordan oppsetningen sliter med å finne balansen. Vektingen av filosofiske betraktninger mot reell handling halter innimellom, brevene blir etter hvert mange og handlingen tynges av sin egen vekt, dominert av tilfeldigheter og tilforlatelige snarveier. «Forbrent – Nawals hemmelighet» er på mange vis like eksplosiv som den er emosjonell, men den krever at man uforbeholdent kjøper de litt for utrolige forklaringene.

[ Nationaltheatrets nye familiesatsing «En julenattsdrøm» svinger seg fra juledrøm til dobesøk, og er slett ikke for alle (+) ]

Bjørseth vinner på sitt finstemte håndlag med store ensembler, og hun får godt fram spenningene mellom de ulike figurene og måten erfarne skuespillere som Gisken Armand, Stine Fevik og Anneke von der Lippe trekker opp nye talenter. Hele fem i ensemblet er en del av Nationaltheatrets NyeNational-satsing, og av dem får særlig Maria Kristine Hildonen og Jonas Hoff Oftebro et spillerom de utnytter med stor overbevisning.

Yusuf Toosh Ibra som (blant andre) snikskytteren Nihad bygger overbevisende opp en ubehagelig scene, en nøkkel til meningsløsheten og menneskeforakten i denne fortellingen. Men musikken han gis på øret føles feil, som om ondskapen må bagatelliseres. På samme vis føles noen av de komiske tilsnikelsene en ellers god Per Christian Ellefsen må håndtere, påklistrede og affekterte. Men så har det seg slik at Wajdi Mouawads historie er av et kaliber som til slutt gjør alle ord og lignelser overflødige, og den tyngende poetiske stillheten legger seg som et barmhjertig slør over det opprevne og ødelagte.