På scenen

Betente løgner på ung Viken-turné

Ungdommers forhold til løgn og sannhet blir skildret med stor dramatikk i Unge Viken Teaters ikke helt gjennomarbeidede forestilling «Alt vi ikke sier».

4

TEATER

«Alt vi ikke sier»

Av Amy Black Ndiaye, Julian Karenga og Melike Leblebicioğlu

Regi: Cici Henriksen

Koreografi: Belinda Braza

Med: Serhat Yildirim, Numa Edema Norderhaug og Camilla Klaudiussen

Unge Viken Teater

De tre unge skuespillerne Serhat Yildirim, Numa Edema Norderhaug og Camilla Klaudiussen kommer løpende som tre friske vinder inn på scenen, ikledd henholdsvis røde joggedresser og rød ballkjole. De henvender seg direkte til oss i publikum og spør oss om vi har løyet den siste tiden. Samtlige i salen rekker opp en hånd. Så vanlig er det altså å slenge fra seg en liten løgn, hvit som svart, i ny og ne. Kanskje hjelper det også på ærligheten at forskere har fortalt oss at vi lyver mer enn vi er klar over selv? Uansett er forestillingen «Alt vi ikke sier» en forestilling som handler om nettopp løgner. Men i denne scenefortellingen fremstår det å lyve som langt mer betent enn hva den ganske udramatiske håndsopprekkingen i salen skulle tilsi.

Gjennom tre ulike fortellinger treffer vi karakterene Demir (Yildirim), Gulsha (Klaudiussen) og en pappa (Norderhaug) som først later til å fortelle tre separate historier, men som etter hvert viser seg å være involvert i hverandre på ulike vis. De tre fortellingene sentrerer alle om løgn versus sannhet. Gulsha prøver å overbevise læreren Ingeborg om at hun ikke har drukket på skoleballet, Demir blir offer for en annen persons løgn på rektors kontor og pappaen i forestillingen er fra seg av fortvilelse over at han har en datter som lyver ham rett opp i fjeset. I tillegg står både Demir og Gulsha med et ben i henholdsvis tyrkisk/muslimsk og norsk kultur, og dette er også sentralt for handlingen.

Turnerer Den kulturelle skolesekken

Det flerkulturelle aspektet i denne forestillingen gir assosiasjoner til både romanen «Tante Ulrikkes vei» og sesong fire av TV-serien «Skam». Konfliktene unge føler på og opplever i forbindelse med det å tilhøre flere kulturer, begynner nærmest å bli et klassisk motiv i litteratur og scenefortellinger. Men så treffer det antagelig også mange, og denne forestillingen, som i høst turnerer på ungdomsskoler i Viken, tjener selvsagt på å treffe de unge og deres følelser. Slik sett har gjestende kulturtilbud til ungdomsskoler bedret seg uendelig mye siden 90-tallet da det gjerne begrenset seg til konserter med eksperimenterende jazz som ingen fjortenåringer fikk noe ut av.

Unge Viken Teaters forestilling «Alt vi ikke sier» handler om løgner. På turné denne høsten med Den kulturelle skolesekken i Viken Fylke og spilles blant annet på Vega Scene i Oslo.

Det er mye som treffer ungdommen i denne forestillingen, både dem med flerkulturell bakgrunn og dem som er etnisk norske, så er det noe med realiseringen av prosjektet, og da særlig karakterutviklingen, som ikke virker helt gjennomarbeidet. Skuespillerne har alle veldig mye energi, og deres monologer fremføres gjennomgående i et svært høyt tempo og med sterk intensitet. Det skaper mye dramatikk rundt løgn-tematikken, og jeg lurer på om ungdom egentlig synes det å lyve er så stor krise som det fremstår som her? Det er uansett først når skuespillerne går litt saktere frem ned at nyanser og musikalitet kommer frem i spillet. Men for det meste er det full gass.

Camilla Klaudiussen skaper dramatikk i «Alt vi ikke sier»

Numa Norderhaugs mange sinneutbrudd som frustrert far blir så insisterende, direkte og like at de mister mye av effekten. I skuespillerfaget snakker man stadig om hvor effektfullt det er å holde tilbake når man skal gråte i en scene. Det samme gjelder for sinne – noen ganger er det sammenbitte, tilbakeholdne sinnet nesten skumlere enn det framfuse og direkte.

Camilla Klaudiussen skaper mye dramatikk og nesten litt hysteri ut av sin fortelling, og også her hadde det vært fint å se noen nyanser. Yildirims Demir er i starten preget av et veldig høyt tempo, men i scenene der han prøver å sjekke opp drømmedama Maria på skolen, roer han litt ned og viser en fin blanding av både trygghet og usikkerhet, og vi får et lite innblikk i hvordan en tenåring som ikke har noe annet å by jenta på enn en joint, tenker om akkurat den situasjonen. Ellers er det mye i Demirs liv som er både lø og schpaa, og bruken av slang bidrar til økt autentisitet rundt denne karakteren.

Unge Viken Teaters forestilling «Alt vi ikke sier» handler om løgner. På turné denne høsten med Den kulturelle skolesekken i Viken Fylke og spilles blant annet på Vega Scene i Oslo.

Lager «Snøbrun»

De tre dramatikerne bak forestillingen, Amy Black Ndiaye, Julian Karenga og Melike Leblebicioğlu, har alle solid kompetanse i å skrive dramatikk for ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn. Leblebicioğlu har f.eks. utviklet manus til NRKs serier «17», «18» og «19», og Amy Black Ndiaye har fått støtte til TV-serien «Verden er min» der hun selv spiller hovedrollen som en svært uetablert 30-åring. Julian Karenga har på sin side skrevet for teater, og debuterer i høst på Teater Ibsen med stykket «Snøbrun» som tar utgangspunkt i det å være både nordlending og afrikaner. Teksten de har bidratt med til «Alt vi ikke sier» viser at de har mye erfaring med tekstutvikling, og både situasjoner og karakterer har potensiale til å bli realistiske på scenen.

Akkompagnert av den islandske beatboxeren Beatur og i et scenerom, skapt av scenograf Clement Irbil, der spillet foregår foran og bak en litt spennende glassvegg som både skjuler og avslører, blir «Alt vi ikke vet» en forestilling som nok mange unge nok kan kjenne seg igjen i og som forhåpentligvis kan åpne for gode samtaler mellom ungdom og voksne.

Forestillingen turnerer på ungdomsskoler i Viken høsten 2021 og spiller også blant annet på Vega Scene 3. oktober.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen