På scenen

En god natts søvn er å foretrekke foran teaterstykket «Sov ikkje»

Med «Sov ikkje» debuterer Iram Haq som teaterregissør. Sammen med dramatiker Mari Hesjedal har hun laget en labyrint av en forestilling som både hovedpersonen og publikum går seg bort i.

3

TEATER

«Sov ikkje»

Av Mari Hesjedal

Regi: Iram Haq

Med: Silje Lundblad, Kaia Varjord, Christian Ruud Kallum, Gard Skagestad

Scene 3, Det Norske Teatret

Under årets Fossefestival på Det Norske Teatret settes Mari Hesjedal, en ung norsk dramatiker som skriver i kjølvannet av Fosse, opp på Scene 3. Stykket «Sov ikkje» har muligens ingen åpenbar relasjon til Fosses tekster, men skal vise seg å ha en annen sentral dramahistorisk referanse. Det redder imidlertid denne forestillingen, som er filmskaper Iram Haqs debut som teaterregissør, fra å bli noe i nærheten av luft og ingenting.

Hovedpersonen i «Sov ikkje», Eg, (Silje Lundblad) befinner seg i en situasjon mellom søvn og våken tilstand, mellom drøm og virkelighet, hallusinasjoner og en mer reell virkelighetsoppfatning. Dette setter et preg på stykkets struktur som fører tankene til August Strindbergs «Ett drömspel» og dens dramaturgi som følger drømmens logikk. Som i drömspelet endres situasjonene brått og uventet i Mari Hesjedals drama, og karakterene rundt hovedpersonen i stykket inntar stadig nye roller, sinnsstemninger og agendaer, noe som er vanskelig å håndtere for hovedpersonen.

Men man kan ikke skrive «Ett drömspel» to ganger, og det har Hesjedal heller ikke gjort. For der Strindberg vil si noe om og til menneskene og deres mistrøstige tilværelse, er det vanskelig å få grepet om hva Hesjedal egentlig vil si noe om, bortsett fra å skildre sinnets vandringer ut i det ukjente.

Men stykket oppleves mest som en labyrint uten utgang, og når det til slutt konkluderer og avsluttes, er det like luftig som det er banalt. Det føles som om jeg ikke har sett noe som helst, som om det hele forsvinner opp i løse luften. Kanskje slik drømmer gjør idet man våkner.

«Sov ikkje»

I Iram Haqs iscenesettelse av «Sov ikkje» blir det aldri helt klart hva som er virkelig og hva som er drøm, og det skaper en ganske ullen masse av denne fortellingen. Manus gir sikkert ingen rene svar på hva som er hva heller, men som betrakter ønsker man å kunne speile hallusinasjonene og drømmene i noe, noe som kan gi dem en dypere mening. Det skjer ikke her. Vi får hele tiden indikasjoner fra Eg om at noe har skjedd i livet hennes: Hun sier kjæresten hennes, Ho, (Kaia Varjord) er borte, og hun vet ikke hva som er skjedd. Det skisseres opp mange alternativer, og vi vet ikke engang om Ho er en kjæreste eller en side av Eg selv. Her finnes tusen løsninger og ingen føringer som leder oss til hva det kan være. Dermed blir både Eg og publikum gående en luftig labyrint.

Heldigvis er det en god porsjon underholdning i denne tåken av forestillinger og vrangforestillinger. Eg møter nemlig på en rekke merkelige karakterer, glitrende spilt av Christian Ruud Kallum og Gard Skagestad, som stadig skifter både yrker, roller og følelser. De to er samspilte og synkrone, og selv om rollene deres flyter fra det ene til det andre, skaper de markante skiller mellom karakterene så vi aldri er i tvil om hva eller hvem de fremstiller. Christian Ruud Kallum får dessuten virkelig brukt sitt komiske talent, som vi tidligere har frydet oss over i bl.a. «Charlie og sjokoladefabrikken», i sin sjonglering mellom ulike roller. I Silje Lundblads Eg kunne man forvente seg en utvikling, en endring eller innsikt i løpet av forestillingens gang, men akkurat det kommer aldri. Årsakene er allerede nevnt, og det må jo i grunn være umulig å vise noen utvikling i en karakter som bare går og går og ikke engang har noen idé om at det kan finnes en dør.

Iram Haq har høstet både ros og priser for sine spillefilmer «Jeg er din» (2013) og «Hva vil folk si» (2017), hvor hun har belyst temaer knyttet til det å være flerkulturell her i landet, og dette er filmer som vekker både engasjement og følelser og som man husker godt i ettertid. Det er dermed veldig overraskende at hun i sin debut som teaterregissør a) ikke får tildelt et manus som allerede har en tydelig agenda og b) at hun ikke klarer å løfte det aktuelle manuset til noe vi kan relatere til og som forteller noe av en viss viktighet.

Teaterregissører betraktes jo i dag som medskapere sammen med dramatikeren (og alle de andre i det kunstneriske teamet), og dermed er det jo lett å håpe på at en erfaren og engasjert regissør som Haq skulle kunne bidra med noe eget i oppsetningen av «Sov ikkje». En annen liten skuffelse er Mirja Salovaaras scenografi som begrenser seg til en lys tekstil som dekker scenegulvet, en knallgul stol og en rosa taburett. Med det visuelle designet til forestillinger som Liv Ullmanns «Onkel Vanja» (2012) og Trine Wiggens «Draum om hausten» (2016) fortsatt friskt i minnet var det absolutt grunn til å håpe på noe mer. «Sov ikkje» ender med å bli en forestilling som er litt morsom innimellom, men som ikke kjennes særlig relevant på noe vis. En god natts søvn er definitivt viktigere.


Mer fra Dagsavisen