På scenen

Mentalt sammenbrudd eller et bad taste party som har gått av hengslene?

Å gjennomgå en mental krise kan fortsatt være vanskeligere å fortelle om enn at man har fått kreft. Dette er ett av temaene forestillingen «Jell-O Shot» belyser. Men mest av alt oppleves den som et bad taste party som har gått av hengslene.

4

«Jell-O Shot»

Av Sonja Ferdinand

Regi: Camilla Kold

Med: Stine Fevik, Sigurd Myhre, Andrine Sæther

Lyddesign: Bendik Toming

Torshovteatret, Oslo

To unge danske kvinner står bak høstens første urpremiere på Torshovteatret. Dramatiker Sonja Ferdinand får sitt stykke «Jell-O Shot» oppført her for første gang i regi av Camilla Kold Andersen, som er nyutdannet regissør fra KhiO. «Jell-O Shot» er fortellingen om Ida, en ung kvinne som etter en ganske vellykket fest får et skikkelig sammenbrudd. Det kommer som lyn fra klar himmel, og gjennom stykket følger vi hennes underlige opplevelser og sinnsstemninger og vi får også et slags inntrykk av hvordan forholdet til hennes omgivelser arter seg gjennom krisen.

Nationaltheatret har lagt ut en liten smakebit fra Ferdinands manus på forestillingens hjemmeside, og denne biten gjorde meg ekstremt nysgjerrig på hele manuset, som så ble lest. Og jo, både språklig og dramaturgisk er dette veldig godt skrevet. Det er et fengende dypdykk ned i avgrunnen, dog med en ganske markant mangel: Hva er det egentlig som plager Ida? Hvorfor går hun inn i en så omfattende krise, hva ligger i bunnen? Det svarer ikke manuset på, sånn umiddelbart.

I forestillingen på Torshovteatret har derimot Camilla Kold Andersen klart å synliggjøre noe av det jeg savner, selv om vi aldri kommer helt til bunns i problematikken. Og enda viktigere: Hun tydeliggjør også problemene rundt det å være pårørende til en med psykisk sykdom og hvordan det å være mentalt syk fortsatt kan være vanskeligere å fortelle til de nærmeste enn det å ha kreft.

Jello-O Shot

Det sirkelformede scenegulvet på teatret er sparsommelig innredet med en plastkledd sofa, en rosa fisk også i plast, et gammeldags te-servise på et brett, en rosa parykk og en palme i potte med små, lillafargede juletrelys. Skuespillerne Stine Fevik, Sigurd Myhre og Andrine Sæther ser litt ut som de er kledd for bad taste party. Her er det høy plastsko-faktor, syntetiske materialer og fleece dekorert med noen litt for store solsikker. Og kanskje er bad taste noe av følelsen som følger hele dette stykket, med sine kroppsvæsker, med sin høyrøstede samling av venninner og med Idas plutselige tirader av ukvemsord.

Det både smaker dårlig og er dårlig smak, men vil også vil si oss noe om hjelpeløsheten i det å være ung voksen i en uhåndterlig krisesituasjon, så uhåndterlig at legens diagnose i dette stykket begrenser seg til å hete «midt mellom moderat til alvorlig …». Ordet psykose, for eksempel, eller depresjon, eller noe annet av den alvorlige sorten, er for Ida, som hele tiden har synsvinkelen her, for vanskelig å ta inn.

Ida, som spilles av Stine Fevik, er en karakter som allerede før krisen setter inn, lever på siden av seg selv. Hun prøver å være noen annen enn hun er og ser seg selv hele tiden utenfra. Hun er alltid «en sånn som», og i en scene der hun møter foreldrene, setter moren, Andrine Sæther, på henne den rosa parykken som hele tiden har ligget klar. Idas forstillelse har antageligvis startet hjemme, kanskje gjennom et forventningspress. Når vi siden ser Idas alltid ordløse far, Sigurd Myhre, i vill kamp med sofaputene som han vil legge under datteren for å hjelpe, skjønner vi at denne familien kanskje ikke er den letteste å ha det vanskelig i. Men Myhres scene med de plasttrukne putene er for oss i salen hysterisk morsom og et høydepunkt i forestillingen.

Jell-O Shot

Stine Fevik, som hoppet inn i hovedrollen som Ida bare noen uker før premiere, gjør en sterk og klar rolletolkning der hun hele tiden har et veldig normalt forhold til alt som skjer rundt og inni henne. Stemmen hun snakker med til publikum, er kanskje hennes egentlige jeg, den hun ikke kan leve ut ellers fordi hun alltid må tilpasse seg, være «en sånn som». Fevik kunne fint ha båret denne forestillingen på egne skuldre, for her er det mange glitrende monologer, men Andrine Sæther og Sigurd Myhre i støttende roller som spenner fra taxisjåfør til lege, til foreldre, til venninner, til festgjester og en mulig kjæreste for Ida, kan ikke denne forestillingen unnvære. De spiller på mange strenger, forvandler seg igjen og igjen og gir Idas problemer stadig nye perspektiver. Når de alle tre til slutt står og myser mot en skarpt lysende vårsol, er det vanskelig å ikke tenke på tvetydigheten i solmotivet som også avslutter Ibsens «Gengangere».

Camilla Kold Andersen henter ut så mye hun kan av Sonja Ferdinands manus, men hovedsakelig er «Jell-O Shot» et stykke som elter mye rundt i Idas krisetilstand, og bare forsøksvis nærmer vi oss et svar på hva hun lider av og hvorfor. Krisen henger liksom litt i løse luften. Alle de viktige temaene stykket antyder, som stigmaet rundt det å være psykisk syk og foreldrenes vansker med å takle Idas situasjon, er veldig godt pakket inn i humor og tulball, som riktignok er morsomt, men som gjør dette mer til et bad taste party som har gått av hengslene enn til noe som blir et godt bidrag til åpenheten omkring mental helse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen




Mer fra Dagsavisen