5
TEATER
«LIV - et møte med Liv Ullmann»
Regi: Bentein Baardson
Med Liv Ullmann og Tom Remlov
Riksteatret i samarbeid med Nationalthetaret
Det er plent umulig å lage et destillat av et liv så rikt som Liv Ullmanns i løpet av snaue to timer. Forestillingen «LIV - et møte med Liv Ullmann» er likevel det beste forsøket man kan tenke seg. Det er ikke bare et fascinerende og gripende menneskelig portrett, det er også en gjennomgang av en karriere og et personlig engasjement som plasserer skuespilleren, humanisten og menneskerettighetsforkjemperen Liv Ullmann der hun hører hjemme, som en kunstner og personlighet av internasjonalt format vi ikke finner maken til her til lands, som har gitt henne alt fra forsiden av Time Magazine til talerstolen da Bill Clinton ble innsatt som president.
Les også: Delte «Frøken Julie»-rollen med Ullmann
80 år ung briljerer hun denne høsten på Riksteatrets scene med historier og minner, med sin smittende humor og anekdoter fra et langt scene- og filmliv, og med kloke betraktninger om så vel kunsten som det å være menneske, eller det som Ullmann selv framstiller som en reise. Den reisen lar hun publikum ta del i, både den fysiske og den indre. «LIV» blir en påminnelse og en vekker, ikke bare når det gjelder hvilket utrolig merittert livsløp som hovedpersonen lar oss ta del i, med detaljer og hendelser som selv får samtalepartner Tom Remlov til å kveppe av overraskelse, men også hvordan hun har brukt sin posisjon som verdensstjerne til å hjelpe andre, være et forbilde og et menneske med hele verden som utgangspunkt. Mange vil ha godt av å lytte når Liv Ullmann forteller om hvordan nød er å ikke ha noe valg i det hele tatt, sett i lys av flyktningkrise og stengte grenser.
Les også: Liv Ullmann: – Sylvi Listhaug skal aldri bli en profet i mitt rom
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tom Remlov og Liv Ullmann. Fra «LIV - et møte med Liv Ullmann». Foto: Erik Berg
Som forestilling er «LIV» en hybrid. Den har form av teatrets natur, men er en samtale, et i utgangspunktet regissert intervju med en unik forteller som byr på seg selv og rett som det er forlater manus. På den måten vil dette stykket sannsynligvis være like levende på den videre reisen som Ullmann selv er. Riksteatrets egen direktør Tom Remlov så Ullmann første gang på en scene i Bertolt Brecht-stykket «Herr Puntila og drengen hans» på Det Norske Teatret i 1964, og har i nyere tid sørget for at hun blant annet satte opp «Fortrolige samtaler» for Riksteatret og Nationaltheatret. Han er en dreven og engasjert samtaler og formidler, og vil bruke de siste månedene av sitt engasjement ved Riksteatret i stolen ved siden av Ullmann, omkranset av gammelt filmutstyr og reisekofferter i Nora Furuholmens sobre scenografi. Som samtalepartner forstår han at et av teatrets viktigste bestanddeler er «stillheten i kunsten», som Ullmann betegner det som når hun snakker om sine første skritt ut på scenen, hjemme i Trondheim for familie og venner hvor hun første gang opplevde stillheten hos et publikum og hvordan den føltes når man er vant til ikke å bli sett.
Les også: Scener fra et vennskap
Ullmann deler rikt, og utvalget tegner opp kjærligheten som en rød tråd gjennom det hele. Remlov sørger for å holde kronologien intakt, fra debuten som Anne Frank på Rogaland Teater, til Oscar-suksess og dundrende fiaskoer i Hollywood, byen hun selv mener ikke ødela henne på samme vis som den ødela mange andre skuespillere som røyk på det ene nederlaget etter det andre. Hun forteller om datteren Linn og en alenemors tanker på evig reisefot, og om unike samarbeid på tvers av alle landegrenser på samme tid som hun spilte teater i Oslo. Utover Ullmanns livlige formidling støttes forestillingen av fotografier, tekstutdrag og ikke minst utvalgte filmsekvenser og filmklipp som svært få har sett før. Blant dem er klipp av Ullmann som musikalstjerne og som feministikon på New Yorks teaterscene i brytningstiden på 1970-tallet. Derimot er hun lys levende foran oss når hun med den store fortellerens briljerende overbevisning «gjenspiller» Cate Blanchetts valg som skuespiller i siste akt av teaterforestillingen «En Sporvogn til Begjær» som Ullmann satte opp i Sydney og New York til overstadige kritikker og utsolgte hus.
Les også: Blanchett hyller Liv Ullmann
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra «LIV - et møte med Liv Ullmann». Foto: Erik Berg
«Liv» ivaretar de kjente holdeplassene i karrieren, og selvsagt også forholdet til og filmene med Ingmar Bergman. Men akkurat dette kapitlet i livet og kunsten til Ullmann er så gjennomfortalt fra før i bøker, dokumentarfilmer og intervjuer, at det er helt naturlig å tone det ned i denne sammenhengen. Nedslagene i Bergman-æraen vektlegger henne i stedet som skuespiller og består av anekdoter som former en forståelse av Ullmanns personlighet, snarere enn å bygge videre på mytene rundt et av verdens mest omtalte kunstnerforhold. Det hun forteller er privat, men ikke utleverende. Hun har mange livs tyngde bak seg når hun resonnerer rundt seg selv og personer hun har møtt. Hun skjuler ikke sine kompromissløse sider, samtidig som hun viser en generøsitet og en kløkt som inngir respekt og varme. For ikke å snakke om humoren hennes, den som ved siden av den blottstilte sårbarheten gjør selv den minste historie til en fest. Styrken ved «LIV» er at hun gjennomgående avslører sider ved seg selv som vil være ukjente for mange, men likevel oppleves som allmenne. De som handler om utrygghet og det å «danse» for andre når hun egentlig er livredd for å si det hun mener. I slike sekvenser oppnår hun virkelig det hun selv kaller «stillheten fra publikum» og man kan høre en knappenål falle.
Les også: Liv Ullmanns stille triumf
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra «LIV - et møte med Liv Ullmann». Foto: Erik Berg
«LIV» som hyllest og personportrett gjøres på hovedpersonens egne premisser, og sannsynligvis er hun nå på et punkt i sin personlige reise som gjør at hun kan formidle sin egen livsgjerning med en selvinnsikt og en uredd letthet som kommer helt naturlig. Hun gir ikke et udelt glansbilde, men flere mørkere kapitler og eventuelle personlige nederlag er ikke tatt med, som det faktum at hun aldri fikk realisert sin store drøm om å filmatisere «Et dukkehjem» på grunn av manglende vilje til norsk statlig finansiering. Da var hun allerede en internasjonalt anerkjent filmskaper, med en regikarriere som teller titler som «Sofie», «Enskilda samtal» og «Kristin Lavransdatter». Hun skygger imidlertid ikke unna bildet av seg selv som «Hulke-Liv» – den gråtende Liv Ullmann som i lang tid ikke fikk den anerkjennelsen av et jantestyrt Norge som hun fortjente. Når «LIV» som forestilling blir både en markering og en oppreisning for kunstneren og mennesket Liv, er det fordi den nettopp vektlegger andre perspektiver og valg, særlig selverkjennelsen og tvilen som preger kunsten. «Jeg har alltid skammet meg litt over å være skuespiller», medgir hun som en del av et resonnement over skuespilleren som den skapende. Slik blir forestillingen «LIV - et møte med Liv Ullmann» en gave til et hjemmepublikum over hele landet, fra en kunstner som aldri har gitt opp jakten på det eventyrlige i den store fortellingen som hennes eget liv er.
Spilles landet rundt i regi av Riksteatret i høst. Spilles på Nationaltheatret våren 2020.