«Openberringa»: Ekteskap, engler og søppelposer

4

TEATER

«Openberringa»

av Mattias Andersson

Regi: Nina Wester

Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Frederiksen

Komponist: Rebekka Karijord

Med: Frode Winther, Ellen Birgitte Winther, Espen Løvås, Karl-Vidar Lende, Madalena Sousa Helly-Hansen, Jon Bleiklie Devik, Kaia Varjord

Scene 2, Det Norske Teatret

Familiefaren Mikael (Frode Winther) får en ettermiddag etter mye mat og alkohol en åpenbaring. En engel sier til ham at han skal gi all sin nærhet og kjærlighet til en fattig og utstøtt kvinne. Det skal være et offer som skal redde hele verden når undergangen er nær. Mikael tolker dette som at han skal ha sex med den unge kvinnen Maria (Madalena Sousa Helly-Hansen) som bor i et søppelrom i nærheten, så det har han. Dette liker Mikaels kone (Ellen Birgitte Winther) selvsagt svært dårlig.

Omtrent slik starter Mattias Anderssons stykke «Openberringa», en scenefortelling om hvordan vi forstår og misforstår verden og hverandre. Mikaels fortelling er flettet sammen med to andre fortellinger; en om brødrene Tim (Karl-Vidar Lende) og Sam (Espen Løvås) som bor i søppelrommet, og en om den mulige terroristen Jennifer (Kaia Varjord) og hennes tilknytningsterapeut Niklas (Jon Bleiklie Devik). Etter hvert åpner det seg en forbindelse mellom de ulike historiene gjennom det nevnte søppelrommet. Men inntil dette skjer, oppleves sammensettingen av de tre-fire fortellingene som noe kladdete og uelegant. Det er som om enkeltfortellingene for seg har mindre energi enn det de har når de endelig er bundet sammen. Vi antar imidlertid fort at de har noe med hverandre å gjøre, særlig fordi de alle tematiserer subjektive sannheter, budskap fra Gud og samhold kontra individualitet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra forestillingen. Foto: Dag Jenssen

Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi

Scenerommet er delt inn i tre soner eller stasjoner; Mikael og konas stue, som er som klippet ut av en møbelkatalog, søppelrommet og et spartansk innredet møterom med bord, stoler og vanndispenser. Rommene har fått gulvet dekket av gressgrønne gulvmatter som slik skaper sammenheng mellom de tre adskilte verdenene. Sammenheng er et også relevant stikkord for karakterene i dette stykket, som vel kan kalles en passelig morsom erkjennelseskomedie. For i en verden av subjektive verdensoppfatninger, prøver disse karakterene i alle fall å finne sammenhenger og forståelse. Vi er nå engang her sammen, alle sammen, og da kan det være praktisk å skape mening selv av andres uforståelige ord og handlinger. Men det er ikke lett. For noen av karakterene ender det med drap. Mikaels kone, derimot, tar drømmetolkningen i bruk, og forsoner seg etter en runde med ekteskapelig dødsdans med mannens nedrige og for henne før så uforståelige handling. En forsoning skapt av hennes egen subjektive måte å forstå verden på. Og forsoningen skjer i drømmens grønne, gresskledde bakker.

Les også: Maktmisbrukets sårede ansikt

Gjennom karakterene i denne forestillingen oppdager vi oss selv og våre egne tankemønstre. Hvordan det som er innlysende for enkelte, er komplett uforståelig for andre, og hvordan vi ustanselig prøver å få hendelser og informasjon til å stemme med våre egen logikk og forståelse av verden. Og apropos forståelse: Mye av forståelsen for det som skjer i dette stykket, kommer i etterkant av teateropplevelsen, og ikke nødvendigvis når man sitter i salen. Dette er et stykke det er mer interessant å reflektere over i ettertid enn nettopp å sitte å se utspille seg. Som teater greier ikke forestillingen å lokke oss helt inn i sin verden, den forblir noe lukket om seg selv, og den mangler også en varme for disse karakterene og det de sliter med. Derfor blir forestillingen ikke helt nær.

Les også: Lager teater for tigerstadsbarna

Om sannheten er et subjektivt eller et kollektivt anliggende er en sak forfattere og filosofer har lekt seg med både til alvor og fest og til alle tider. Anderssons stykke oppleves derfor ikke som noen nyskaping, men heller som en ny brikke i et evigvarende puslespill. Tradisjonen påminnes vi ikke minst om i forestillingens aller siste scene der Jennifer vil åpne døren til søppelrommet for Niklas fordi der inne vil de finne sannheten og veien videre i fellesskap. Hvor har vi lest noe lignende før? De som kjenner sin Strindberg, husker nok døren med firkløvermønster i «Ett drömspel,» døren der den store sannheten skulle gjemme seg bak. Der befant det seg som kjent ingenting. Hva Jennifer, Niklas og vi andre får se når døren til søppelrommet åpnes, er vanskelig å avsløre. For hva vi får se, er kanskje helt opp til oss selv.

INGER MARIE KJØLSTADMYR