TEATER
«Ein Volksfeind»
Av Henrik Ibsen
Regi: Thomas Ostermaier
Med: Christoph Gawenda, Eva Meckbach, Renato Schuch, Moritz Gottwald, m.fl.
Nationaltheatret, Ibsenfestivalen
Det er bandøving hjemme hos doktor Thomas Stockmann. Billing spiller en slentrende gitarversjon av Gnarls Barkleys «Crazy», og teksten gir resten av stykket gjenklang. Slik slår regissør Thomas Ostermaier an tonen i Schaubühne Berlins medrivende versjon av Ibsens «En folkefiende», oppdatert med åpenbare henvisninger til det kule, unge kjøpesterke Berlin-miljøet som på bohemvis dyrker Bauhaus-stoler, god rødvin, musikksmak over gjennomsnittet og et interiørmessig kaos hvor det minste skribbel - her krittskisser på svarte vegger - er utstudert til minste detalj. Snart går dette i oppløsning for den unge, nyetablerte Stockmann-familien, som i likhet med virkelighetens forbilder er kulturelt delaktige og bevisste. Symbolikken i at de spiller i rockeband med mediefolk som Hovland og Billing, og har David Bowies «Changes» på repertoaret, understreker miljøets opposisjon til en kapitalistisk samfunnselite de selv ikke innser at de er aspiranter til. Når brevet kommer som bekrefter doktorens mistanke om at vannet i kurbadet, byens kilde til velstand, er forgiftet, er det slutt på idyllen. Ostermaier retter et kløktig kritisk blikk på samfunnets støtter, men med humor, uhøytidelig «skjer‘a»-dialog og en godt dreid ironisk revolusjonær stemme som er grønn, økologisk og naiv, blir «Ein Volksfeind» et krast oppgjør med hele den vestlige demografien.
Scenografien er lekker, og skuespillerne sine egne scenearbeidere når de omdanner leilighet til redaksjonslokale eller folkemøte bare ved å skrive noen ord på veggen eller male over med kalk. Musikken er essensiell for stykkets rytme og energi, men også i tematisk forstand, med Bowie og The Clashs «Guns Of Brixton». Stykkets «lydspor» dirigeres ved Billings bruk av øretelefoner, og en rapsekvens midtveis gnir inn klasse- og meningskontrastene mellom det hippe «boho»-miljøet og den politiske og økonomiske overmakten. Blant de siste er Peter Stockmann, en gråstenkt politikerhai med skarp dress, og fabrikkeieren Kiil, en lederhosentysker med schæfer i bånd. Skuespillet bidrar til en sømløs, aggressiv og sår forestilling, og Christoph Gawenda er en desillusjonert, blåøyd Stockmann.
Bearbeidelsen av persongalleriet og historien er virkningsfull og humoristisk. Thomas Stockmanns jubel over å kunne bevise at vannet er forgiftet blir ikke bare en hodepine for broren Peter, byens ordfører. Det rokker også ved de øvrige figurene. Stockmanns kone Katrine blir såret fordi mannen ikke har sagt noe til henne om hva som har naget han de siste månedene, og Ostermaier gir henne utover sterk faglig personlighet også følelsesmessige dragninger mot Hovland, som intensiverer splittelsen innad i «bandet». Hovland og redaksjonsledelsen er i utgangspunktet på Thomas Stockmanns side, helt til Peter Stockmann med finanskrisen som sterkeste argument overbeviser dem om at å varsle om det forgiftede vannet vil ødelegge byen. Den korrumperte pressen bidrar til at fornuften sammen med Stockmann blir overkjørt i et renkespill som har en dyptsittende brødrekonflikt som vesentlig tilleggsballast. Som Billing synger i starten: «Yeah, I was out of touch/But it wasn‘t because I didn‘t know enough/I just knew too much/Does that make me crazy?».
Stockmann firer ikke. Hans tale på et folkemøte som utarter på styggeste vis, blir en harang utledet fra reklameslagordet til sportsmerket Reebok - mot kapitalisme, pengemakt og kommersialisering. Det er under folkemøtet lyset slås på og publikum utfordres til å si sin mening. Har Stockmann rett? Og vi nordmenn er blitt debattvante at enkelte ikke engang innser at de blir aktører i en forestilling når de gir «folkefienden» rett. Slik demonstrerer Ostermeier Ibsens og ikke minst «En folkefiendes» kraft, i et stykke som står igjen som en uvanlig stilsikker og aktualiserende tolkning.