Scene

En Eyolf som skjærer i hjertet

Det gnistrer av Sofia Jupithers oppsetning av «Lille Eyolf», ikke minst på grunn av Pia Tjeltas rystende nærvær som moren til et barn som ikke blir sett.

Pia Tjelta og Kåre Conradi skygger ikke unna det smertefulle i Ibsen-festivalens «Lille Eyolf». FOTO: MARTE GARMANN/NATIONALTHEATRET

TEATER

«Lille Eyolf»

Av Henrik Ibsen

Regi: Sofia Jupither

Scenograf: Erlend Birkeland

Med: Pia Tjelta, Kåre Conradi, Hermann Sabado, Marte Engebrigtsen, Andrine Sæther, Per Lauritz Goldmann Brandtzæg, Elliot Stange

Nationaltheatret, Amfiscenen

«Lille Eyolf» er et av Henrik Ibsens aller mørkeste stykker. Det er ikke mye spilt, men desto mer treffende når det settes opp, som nå i Sofia Jupithers regi under Ibsen-festivalen. Her gir det gjenklang i vår egen tid og berører aktuelle debatter. Hva skjer når foreldre insisterer på å realisere seg selv og sine egne drømmer? Det er lett å lese «Lille Eyolf» inn i bloggsfæren der man manisk jager etter å framstå som den perfekte forelder, og gjennom det skyver barnet i bakgrunnen. I videre forstand berører tematikken dagens sorteringssamfunn og etiske spørsmål rundt debatten om hvorvidt ikke-velfungerende barn er til hinder for foreldrenes muligheter.

Jupither har datert stykket inn i vår egen tid, til en terrassekledd scene som vitner om rikdom og luksus. Her bor Rita og Alfred med sønnen Eyolf på ni år. Han falt ned fra stellebordet som baby, ubevoktet mens foreldrene hadde sex, og ble kvestet for livet. Begjæret mellom foreldrene har siden gått samme veien. Jupithers beste grep er at hun ikke setter lille Eyolf i sentrum, men følelsene hans ulykke har forårsaket og de psykologiske etterdønningene når han blir borte for godt. Eyolfs mor Rita sier at hun skulle ønske sønnen ikke var født, fordi han etter ulykken som delvis lammet ham ikke bare står i veien for henne og mannen Alfreds lykke, men er en bauta over deres egen egoisme.

Her strammes historien inn slik at stykket blir stående som en spent bue. Alfred har kommet hjem etter å ha tilbrakt en viss tid i fjellene, men det som skulle blitt en forløsende reise i hans utrettelige arbeid med boken «Det menneskelige ansvar», har gitt han nye tanker. Hans livsverk skal være å gjøre Eyolf til «den fuldfærdige». Dette forsterker splittelsen mellom ektefellene. Rita er syk av sjalusi og forholdet er en synkende stein på vei mot dypet, også på grunn av Alfreds halvsøster Asta (Marte Engebrigtsen), eller den «store» Eyolf i det som er en incestuøs flenge i det komplekse familieforholdet som Ibsen skrur sammen uten nåde. I balansepunktets randsone står veibyggeren (Hermann Sabado) som en åpenbar usikkerhetsfaktor. Ikke før har Rita ytret sitt ønske om at de var barnløse, før Eyolf drukner. Bare krykken er tilbake. Eyolf, som vekselvis spilles av Per Lauritz Goldmann Brandtzæg og Elliot Stange, har latt seg lokke på fjorden av Rottejomfruen (Andrine Sæther). Hun hjelper folk med å bli kvitt det som gnager, bygget dels på det tyske sagnet om rottefangeren fra Hameln og en fasterskikkelse i Ibsens Skien. En skremmende skikkelse som gir psykologisk klangbunn til tematikken, hjulpet av det påfølgende sobre, taktfulle sceneskiftet til det hustrige og trøstesløse.

Skuespillet er i tråd med nådeløsheten i regien gjennomgående renset for fakter. I særlig grad er dette Pia Tjeltas bragd. Her gjør hun en rolle som viser at Nationaltheatret sitter på en skuespillers vekt i rent gull, og man kan bare håpe at de vet det selv. I «Lille Eyolf» byr Tjelta fram en opprivende gjennomsiktighet som i øyeblikk minner om en Carey Mulligan på sitt mest sårbare. Først sjokkerer hun som forsmådd egoist i flagrende «haute couture», for så å bli knust kroppslig som mentalt av skamslått selverkjennelse og desperasjon i det neste. Samspillet med en solid og skarp Conradi er munnrapt elegant. Når «Lille Eyolf» går i svart med en strime av håp som både ryster og smerter, er det en Ibsen-triumf som Jupither av hele sitt hjerte kan takke Tjelta og Conradi for.