TEATER
«Musikklab Vol. 2: En folkefiende»
Av Henrik Ibsen
Regi: Petter Næss
Med: Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Anne Marie Ottersen, Terje Strømdahl, m.fl.
Torshovteatret
Torshov-gruppas oppsetning av «En folkefiende» i anledning Ibsenfestivalen er ikke den første «stumfilmen» basert på Henrik Ibsens diktning, men den er udiskutabelt den mest innovative, humoristiske og ikke minst krasse. Forestillingen reiser betimelige spørsmål. Hva er Ibsens dramatikk uten den verbale dialogen? Hva kan man skjule, og hvilke lag i historien lar seg løfte fram gjennom indikasjoner snarere enn gjennom klar tale? Sjelden har man sett fiendskapen mellom brødrene Stockmann - doktoren som varsler og byfogden som fortier - så uttalt som her. Aldri har «den kompakte majoritet» føltes mer omskiftelig kompakt på grunn av virkemidlene og de musikalske impulsene som tas i bruk. Med leken eleganse og ensemblets formidable evne til timing i skuespill, mimikk og gehør, er stykkets tematikk ivaretatt og inspirasjonene klart synlige. Den franske filmen «The Artist» er åpenbart en av dem. Den var ikke bare en publikumssuksess, men også et kunstnerisk manifest over et nostalgisk uttrykk. Håpet om det første og vissheten om det siste blir ivaretatt i Torshovteatrets Musikklab-gruppes valg av stumfilmformatet, selv om uttrykket ikke har vært gangbar valuta på en hundre års tid. Likevel blir «En folkefiende» en aktuell kommentar til dagens gjennomsiktige samfunn som viser at mekanismene ikke er stort annerledes i dag enn de var på Ibsens tid.
I sin første musikal tok Musikklab for seg Ole Ivars musikk. Nå har de hentet inn film- og teaterregissør Petter Næss («Elling», «Hvem er redd for Virginia Woolf», «=Oslo»), som på unikt og vellykket vis kombinerer det filmatiske med levende teater og musikk, selv om det skal sies (og skuespillerne gjør da også det) at det er befriende når dialogen overtar for miming og tekstplakater i stykkets siste halvdel. I nostalgiens ånd skaper Næss illusjoner som bryter mot det aktuelle og det levende når aktørene går inn og ut av den filmatiske rammen, med humor som framtredende katalysator. En chattesekvens med gammeldags skrivemaskin og «hashtags» blir derfor ett av flere geniale påfunn.
Historien i «En folkefiende» er velkjent, om doktor Stockmann som oppdager at vannet i kurbadet som er byens store inntektskilde og samlingspunkt, er forgiftet. Først hylles han som en redningsmann, men snart snur opinionen seg mot han. Sannheten koster for mye, og Stockmanns kamp blir for høylytt. Ibsen skrev «En folkefiende» som et lystspill, men under ligger hele tida alvoret. Torshov-versjonen gjør det knapt mulig å se doktor Stockmann uten å se for seg varslere som eksempelvis Edward Snowden. Wikileaks-grunnlegger Julian Assange brukte nærmest Ibsens ord da han hyllet Edward Snowden som en helt for å ha avslørt «den snikende dannelsen av en overvåkingsstat». På samme vis utvider Stockmann sitt egenpålagte mandat til ikke bare å handle om det forgiftede vannet, men også om å gå til krig mot «autoritetenes umåtelige dumhet». Både Stockmann og Snowden skyter med grovt, og uten måtehold. Begge har de retten på sin side, men blir ofre for Fru Stockmanns sannhetsord: «Hva hjelper det at du har retten når du ikke har noen makt».
Bernhard Arnø og Christian Skolmen som brødrene Stockmann spiller ut sine roller med musikalsk bravur, mens Terje Strømdahl i sekvenser stjeler showet som en flagrende kappe i enhver vindretning som representant for «den frisinnede uavhengige presse». Musikalsk sitter Simon Revholt og Per Christian Revholt høyt hevet, men likevel med full kontroll på den minste bevegelse eller det minste drypp av forpestet vann. Med små musikalske fakter skaper de voldsomme stemningsskifter i en oppsetning der musikk og lyd på alle måter bidrar til en helhetsfølelse av burlesk og overraskende komikk kombinert med samfunnskritikk og personlige og profesjonelle nederlag. Det er en utholdenhetsbragd av skuespillerne, og det skal sies at det også krever sitt av tilskuerens sanseapparat å følge med i alle skiftene og nyansene. Det er i sammenhengen et rent kvalitetskriterium.